Ulikhet

For en grundig gjennomgang av temaet, kan du lese SVs siste rapport om ulikhet.

Vi nordmenn liker å tro at vi bor i et samfunn med høy grad av likhet. Sannheten er at de økonomiske ulikhetene i Norge er store, og at de har økt de siste årene.

I åtte år med Høyre-regjering har de rikeste fått en stadig større andel av kaken. De rikeste 0,1 prosentene har fått har økt sin andel av den totale nettoformuen i Norge med 40 prosent under Erna Solberg, og eier nå 11,6 prosent. De rikeste 10 prosent eier godt over halvparten. Formuesulikheten i Norge er på nivå med Storbritannia, og høyere enn i land som Spania, Frankrike og Italia.

Samfunnets superrike tjener enda mer enn vi trodde. Forskning fra SSB viser at den rikeste prosenten tjener 20 prosent av all inntekt, samtidig som de ikke betaler høyere andel skatt enn en sykepleier. 370 personer tjener 6 prosent av all inntekt i Norge, når vi regner med eierinntekter i selskaper.

De superrike har fått stadig mer makt og innflytelse over norsk politikk og samfunnsliv, og både pengene og makten går i arv til neste generasjon. Vi har sett under koronakrisen at de store og mektige har fått bestemme spilleregler. Store bedrifter har fått milliarder i krisestøtte av Høyre-regjeringen uten at det har blitt stilt krav til dem. De store krisepengene ble brukt på olje og luftfart, etter massivt press fra de sterkeste næringsinteressene i landet.

Inntekstveksten er også ulikt fordelt. Folk med lave og normale inntekter har nesten ikke hatt inntektsøkning under Erna Solberg. Jo mer man tjener, jo større har økningen vært.

Samtidig øker fattigdommen. Barn som bor i familier med vedvarende lavinntekt øker både i andel og antall, fra 8,6 prosent da Solberg tok over til 11,7 prosent i 2019. Det er 31 600 flere fattige barn nå enn da Erna Solberg kom til makten.

I åtte år har Erna Solbergs regjering konsekvent kuttet både skattene for de rikeste og i sosiale ordninger for vanlige folk og de som har minst. Det trengs en kraftfull politikk for å snu utviklingen: en rettferdig skattepolitikk og en satsing på velferd, en ny boligpolitikk og et trygt arbeidsliv.

Fagbevegelsen er også helt avgjørende for å sikre lav ulikhet. Sentrale lønnsoppgjør har løftet inntekten til dem som tjener minst, samtidig som lønnen på toppen blir holdt igjen. Dette er også et viktig bidrag til produktiviteten i økonomien: Når lønnsnivået går opp lønner det seg mer å investere i ny produktivitetsfremmende teknologi.

Det er rettferdig i seg selv at det er små forskjeller på fattig og rik. Lav ulikhet gjør også at folk stillere likere på startstreken i samfunnet. Samfunn med lav ulikhet er generelt også bedre å bo i, med høyere tillit, bedre helse og mindre kriminalitet. Høy ulikhet forringer fellesskapet og demokratiet, og gir mer makt til de rikeste til å påvirke samfunnsutviklingen. Det er altså mange gode grunner til å være for lav ulikhet. I grunnen er det ingen gode grunner til å være mot, med mindre man er blant de aller rikeste i samfunnet.

SV vil:

Emner