Audun Lysbakkens tale til landsmøtet

Publisert av: Runa Røed Publisert: 17. mars 2023
Oppdatert: 07. februar 2024
Lesetid: ca. 18 min
Leders tale - Audun Lysbakken på skjerm i landsmøtesal. fot

Du kan se Lysbakken fremføre talen på SVs Facebook-side.

Kjære landsmøte.

Å varsle din avgang som partileder er litt som å dø, men våkne opp igjen. Du får lese dine egne nekrologer.

Kommentariatet har mange slags analyser av hvorfor vi har lykkes med å gjenreise SV. Ikke alle er like gode.

Selv er jeg sikker på at en viktig grunn til at SV i dag er et alternativ for flere enn før er at vi mer enn noen andre har satt forskjells-Norge på dagsorden.

Den viktigste grunnen til at ulikheten har økt er at de rikeste drar ifra. Den mest brutale konsekvensen er at mennesker lever i fattigdom i et rikt land.

Det angår alle. Fordi ekstrem rikdom legger beslag på ressurser som skulle kommet hele fellesskapet til gode, og fordi store forskjeller er gift for et samfunn.

Vi mennesker lever ikke uavhengig av hverandre, vi lever avhengig av hverandre. Vi ser oss selv gjennom hverandre. Vi har det best når vi er del av fellesskap som fungerer.

Politikk handler om å prioritere, om kamp mellom ulike interesser. Vi vet hvor vi står. For de mange – ikke for de få på toppen.

Arbeiderpartiets berømte og beryktede partisekretær Haakon Lie skal visstnok ha hatt en leveregel om at Ap alltid måtte gå til valg med minst én ny velferdsreform.

Sånn var glansdagene til sosialdemokratiet. Steg for steg ble forskjellene bygget ned, velferden bygget opp og fellesskapets rolle i økonomien bygget ut.

Etter årtusenskiftet er det påbegynt tre store velferdsreformer her i landet. Den første er i mål – barnehagereformen som revolusjonerte hverdagen til norske barnefamilier, med makspris og rett til plass for alle.

Den andre er over halvveis. SFO-reformen begynte i Oslo i 2015 med utrulling av gratis halvdagsplass i AKS. Den fortsatte med gratis halvdagsplass for alle førsteklassinger i hele landet fra høsten 2022 og alle på andre trinn fra kommende høst. Alle barn får være med, og familiene sparer opptil 20 000 kroner i året.

Den tredje er i en tidlig fase, men i gang. Mange unge har allerede fått rett til billig tannbehandling, og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten rustes opp. Et utvalg er i gang med å lage modell for et tannhelsesystem med egenandelstak og prisregulering. Endelig skal det bli slutt på at nordmenns tannhelse er avhengig av lommeboken.

Hva har disse tre store reformene til felles? Initiativet ble tatt av SV, og de ble og blir gjennomført av SV.

Barnehagereformen ble til gjennom et forlik SV tok initiativ til i Stortinget, før den ble gjennomført av SV-statsråder i den rødgrønne regjeringen. Hver eneste krone til gratis SFO og tannhelsereform er forhandlet fram av SV gjennom budsjettavtalene i denne perioden. Det er historisk at store velferdsreformer drives gjennom av et parti i opposisjon.

Det er SV som har tatt over Arbeiderpartiets rolle som partiet som utvider velferdsstaten.

Det er også SV som har tatt over Arbeiderpartiets rolle som partiet som vil rulle markedet tilbake.

Selvfølgelig kan vi ta kontroll over kraften og sikre levelige priser for folk og bedrifter. Vi trenger ikke akseptere at strømprisen må styres av den skyhøye europeiske gassprisen.

Selvfølgelig er det mulig å dempe prisveksten på mat. Vi trenger ikke tillate at noen av landets rikeste familier blir stadig rikere på et dagligvaremarked med dårlig utvalg og skyhøye priser.

Og selvfølgelig kan vi hindre at penger som skulle gått til barnehager, eldreomsorg eller barnevern ender opp hos milliardærer, utenlandske risikokapitalselskap og skatteparadis. 

Det er klart vi kan!

En gang var det norske borgerskapet de som var ivrigst etter å vise fram sin nasjonalfølelse. Den siste tiden har deler av den økonomiske eliten i stedet utviklet en stadig dypere fascinasjon for landet Sveits.

Hva er det beste med å bo i Sveits? Vel, flagget er et stort pluss.

Jeg har undersøkt litt hva du kan gjøre i Lugano.

Ifølge Trip Advisor heter den beste lokale restauranten Badalucci, og det går mye i pasta og rødvin.

Innsjøen er turistattraksjon nummer en. Jeg kan glede enkelte med at det er mulig å leie yacht der. Utlendinger kan få seilingstillatelse ved å møte opp på turistkontoret. Det ligger på Piazza al Lago nummer 5a.

Sikkert fint, men vi vet jo hva det egentlig handler om. Å slippe å betale skatt. Disse menneskene vender Norge ryggen. Skatteflyktningene svikter sitt samfunnsansvar, de svikter det fellesskapet som har gjort dem rike og de fortjener å høre det.

Truslene om skatteflukt. Den massive lobbykampanjen fra mektige næringer mot helt moderate skatteøkninger. Det er den økonomiske eliten som mobiliserer klassemakten sin. Det er ikke noe pent syn.

I en tid med matkøer, i en tid hvor arbeidsfolk ser prisene løpe fra lønnsveksten, etter mange år med økende ulikhet fordi de rike har dratt fra.

I en sånn tid skal vi altså finne oss i at rike mennesker prøver å true oss fra å gjennomføre en politikk som kan få forskjellene ned. Vårt svar er: glem det.

Jeg vil forresten gjerne få sende en liten avskjedshilsen til Øystein Stray Spetalen og Jan Petter Sissener. Takk for all oppmerksomheten dere har gitt meg og SV gjennom alle disse årene. Det har virkelig hjulpet oss med å få fram poenget. Jeg glemmer dere aldri!

Den såkalte arbeidslinjen – ideen om at ytelser og trygder må være fryktelig lave for at folk skal ønske å jobbe – er i virkeligheten en fattigdomslinje. Ingen får jobb av å bli fattig, syke mennesker blir ikke frisk av å bli fattig. Det er motsatt. Folk blir syke av fattigdom. Fattigdom fornedrer, og holder folk nede.

Derfor trenger vi en velferdsstat som bygger på tro på folk i stedet for mistro, som gir mennesker som sliter trygghet i hverdagen og muligheter i arbeidslivet.

I den første budsjettavtalen med regjeringen rullet vi tilbake det ene etter det andre av Erna Solberg sine usosiale kutt. Uføre fikk barnetillegget tilbake, de arbeidsløse fikk feriepengene tilbake og den skammelige praksisen med at mange kommuner tok fra sosialhjelpsmottakere barnetrygden ble forbudt. Karensåret for folk på AAP er borte.

I årets avtale økte vi minstepensjon og barnetrygd for aleneforsørgere, uføre på minsteytelser fikk 3000 kroner mer i februar og bostøtten er økt betydelig.

Pengene betyr mye for veldig mange. Men vi vet at det ikke er nok. Vi vet at mange sliter tungt likevel.

SV vil gå mye mer radikalt til verks, men gode forslag som blir nedstemt gir ingen mat på bordet eller penger til strøm.

Vi forhandler fram de økningene som er mulig å få til her og nå, samtidig som vi utålmodig krever mer.

Ytelsene til folk med lite må opp! Det vil skape trygghet og verdighet, et bedre samfunn for oss alle. Et samfunn hvor vi drar i flokk, og ikke lar noen stå igjen.

Like gammel som miljøkrisen sjøl er debatten om hvordan vi skal snakke om den. Hvordan vi skal skape engasjement for å løse den. Skal man snakke høyt om hvor skremmende det er, eller være optimist?

For å være ærlig har jeg hatt problemer med å bestemme meg. Det er kanskje fordi jeg selv vingler i vei:

mellom framtidsfrykt når jeg leser om hvordan isen i Antarktis nå smelter i rekordfart, og framtidstro når stadig flere land får fart på det grønne skiftet og skaper grønne jobber i stort tempo.

I 2015 skrev jeg en bok hvor jeg brukte en gammel lignelse om den kokende frosken.

Hvis du slipper en frosk ned i en gryte med kokende vann vil den sprette ut av gryten i et forsøk på å berge livet. Setter du derimot frosken i kaldt vann, og skrur temperaturen gradvis opp, aner den fred og ingen fare helt til den koker i hjel.

Menneskene er som frosken, konkluderte jeg den gangen.

I møte med en akutt finanskrise setter vi himmel og jord i bevegelse for å redde økonomien. Akkurat nå skjer det enda en gang i USA. Hvis miljøet var en bank hadde det vært reddet for lengst. 

Mot den mest fundamentale trusselen, den mot selve livsgrunnlaget vårt – gjøres det altfor lite, altfor seint.

Vi er skapt sånn. Vi reagerer på en plutselig fare, men ikke på en gradvis krise.

Er det sånn?

Hva må til for at vi skal endre retning?

Moralismen og den individuelle pekefingeren er ganske død i miljøkampen, det er vel først og fremst våre motstandere som holder den levende.

Egne holdninger og livsstil er viktig, men ikke nok. Et miljøbevisst menneske med høy inntekt bidrar gjerne mymer til globale utslipp enn folk som driter i miljøet men tjener lite – rett og slett fordi høytlønte har penger til å kjøpe så mye mer. Og de største miljøsynderne er de superrike, til tross for at noen av dem har lært seg å snakke grønt.

Det grønne skiftet må være rettferdig – ikke bare fordi sosial rettferdighet er en forutsetning for å skape nok oppslutning om miljøpolitikken, men fordi det er en forutsetning for å lykkes. Noen må ganske enkelt bidra langt mer enn andre.

Om vi klarer å endre retning handler mest om valg på samfunnsnivå. Om å slutte å leite etter mer fossil energi, om å investere i grønn teknologi og nok fornybar kraft, om å forby fossil oppvarming eller giftige kjemikalier, om å si nei til nye motorveier og nedbygging av fjellene våre med hyttebyer.

Jeg nyter å kjøre bil på firefelts motorvei. Da pandemien var over lengtet jeg etter å sette meg på et fly til Syden. Og i valgkampen i 2021 fikk jeg i et tv-program et såkalt dilemma – kjøttkaker hver dag resten av livet, eller vegetarmat hver dag resten av livet – og svarte kjøttkaker.

Teit svar selvfølgelig, jeg hadde blitt sinnssykt lei av kjøttkaker. En som så på ble så oppgitt at hun sendte meg en kokebok full av kjøttfrie oppskrifter. Jeg kan nå hilse og si at jeg har brukt den flittig – så selv om samfunnsendring er viktigst har jeg vist omstillingsevne privat.

Selv om vi har det sånn som jeg har beskrevet tror jeg vi er veldig mange som er klar til å kreve en omstilling som også vil kreve noe av oss. Så lenge vi gjør det sammen. Så lenge vi gjør det som del av noe større – av et samfunn som løfter i flokk for å redde klimaet og naturen.

Jeg har kommet til at jeg ikke tror på det med frosken. Vi mennesker er ikke sånn. Vi kan forstå at noe er riktig, selv om vi ikke føler det. Vi kan handle langsiktig. Det er det som gjør oss til mennesker.

Hva gjør at det fortsatt er for få som tenker det er nødvendig nok?

Desinformasjon, spredd av alt fra store oljeselskap til sære konspirasjonsteoretikere gjennom flere tiår er en del av grunnen.

Men jeg tror noe annet er vel så viktig: de såkalte styringspartiene viser at de ikke tar trusselen på alvor. Når de forsikrer at vi både kan leite etter mer olje og løse klimakrisen samtidig er det jo behagelig å tro på det.

Problemet i norsk oljepolitikk er at iskanten beveger seg fortere enn Høyre og Arbeiderpartiet.

Jeg tror stadig flere i begge de største partiene kjenner på en snikende uro over egen politikk. De vet at oljeskattepakken var en kjempetabbe. De vet at hvis verden rundt oss kommer seg i rute til målene om netto null utslipp i 2050 vil det ikke være behov for de nye oljefeltene de nettopp har sagt ja til å leite etter.

Jeg tror Arbeiderpartiet og Høyre har hverandre i et fryktens grep. Ingen av de to kommer til å tørre å gå foran uten den andre.

Derfor er dette en slags siste hilsen til Jonas og Erna. Slutt å tvinge hverandre til å fornekte virkeligheten. Kom ut med en enighet om at de letelisensene som nå er delt ut blir de siste. Det er bare de som går foran nå som kommer til å bli sett på som ansvarlige styringspartier om ti år. Dere må sette dere ned og slippe hverandre fri.

Klimaendringene er brutal fysikk, mer utslipp gir katastrofale konsekvenser. Naturen vi mister er uerstattelig, artene som forsvinner borte for godt. 

Noen ganger er løsningene likevel fulle av dilemma. Samisk ungdom gjør rettferdig opprør mot det som egentlig var et klimatiltak. Morgendagens grønne industri må bygges på skuldrene av dagens fossile.

Norge trenger en plan. Fortsatt er det bare SV som har lagt fram en helhetlig plan for omstillingen vi skal gjennom. Vi kaller det rettferdig grønt skifte – en plan for å nå klimamålene samtidig som vi utvikler industrien, utjevner forskjeller og verner natur og urfolksrettigheter.

SV er en koalisjon hvor kreftene som til sammen kan skape et rettferdig grønt skifte møtes. Klimaaktivister, fagforeningsfolk, naturvernere og et stadig voksende samepolitisk miljø som vi er svært stolte av.

Vi er møtepunktet for det røde og grønne i norsk politikk. Og vi er et parti hvor bredden i miljøbevegelsen får plass. Av og til er det krevende, men først og fremst er det en stor mulighet. Ta vare på det!

SV har et veldig stort potensiale for framtiden. Fordi vi binder sammen det røde og det grønne.

Og fordi vi søker makt, men samtidig setter makt bak kravene og aldri kan tas for gitt av noen.

Valget i 2021 ga et rødgrønt flertall, men ingen rødgrønn regjering.

Jeg bærer på en sorg over at den rødgrønne alliansen fra 2005, 09 og 13 ikke ble videreført i 2021. Vi dro til Hurdal for å få til en rødgrønn regjering, og i årene fram mot 2021 gjorde vi alt vi kunne for å bidra til en felles rødgrønn front.

Vi sa ja til å samarbeide med alle partier på rødgrønn side, og var drivkraften for samling. Men Arbeiderpartiet stengte døren for Rødt og MDG, Rødt stengte døren for seg selv og MDG satte seg på sidelinjen med sitt ultimatum. Og så var det jo Senterpartiet.

De har landsmøte samtidig som oss. Vi sender en vennlig hilsen dit. Vi er slett ikke enige om alt, men vi har vært enige om nok til å gjøre opp de to siste statsbudsjettene sammen, sitte 8 år i regjering sammen og før det igjen stå skulder ved skulder i det store oppgjøret om EU-medlemskap.

Det er trist at Senterpartiet de siste årene har gjort det til et gjentatt politisk poeng å holde avstand til SV, og dyrke konflikter med venstresiden og miljøvernere.

Med det risikerer Senterpartiet å sage over greinen de sitter på. For det er nettopp allianser med venstresiden og miljøkreftene i norsk politikk som har holdt Norge utenfor EU, gitt styrke til krav om nasjonal kontroll over ressursene og sørget for stortingsflertall og støtte til en aktiv distrikts- og landbrukspolitikk fra både bygd og by.

Vi kunne sikkert tatt kraftigere igjen mot Senterpartiet i valgkampen sist. Kanskje kunne vi tjent på det også. Vi gjorde ikke det, og jeg står for det.

Fordi vi vil bygge broer, ikke brenne dem. Fordi SV er et parti som vil bygge allianser for å ta vare på det beste med Norge. Allianser mellom bygdeinteresser og miljøvern, mellom distrikt og storby, mellom Groruddalen og Rendalen, mellom Loddefjord og Glomfjord.

Vi er det eneste partiet på rødgrønn side som har vært klar til å samarbeide med alle. Kanskje kunne vi tjent på å være med i konkurransen om å avvise samarbeid og stille ultimatum i valgkampen i 2021. Vi gjorde ikke det, og jeg står for det.

Fordi vi vil åpne dører, ikke lukke dem. Det står for mye på spill, og allianser trengs hvis vi skal få til det vi vil.

Da Putins soldater marsjerte inn i ukrainske landsbyer i ukene etter 24 februar i fjor var det særlig to typer folk som ble mål for arrestasjon og tortur.

Den ene var ordførere og lokale folkevalgte. Den andre representanter for frivillighet og lokale grasrotorganisasjoner. Sånt kan ikke tolereres når diktaturet skal etableres.

Det sier oss noe avgjørende om hva denne krigen er.

For det første avslører det Putins løgner. Sannheten er der for alle som vil se. Det er bare en erobringshær som sender raketter mot boligblokker, kraftstasjoner og vannforsyning, bare en simpel angriper som torturerer, voldtar og massakrerer.

For det andre forteller det oss hva som står på spill. Ukraina har aldri vært noe fullgodt demokrati, men har den viktigste forutsetningen for å bli det – et levende sivilsamfunn, med grasrotorganisasjoner, menneskerettighetsaktivister og fagforeninger som tenker og handler uavhengig av myndighetene. Putins regime er det motsatte, et system hvor en sterk mann bestemmer og alle andre lystrer.

SV har fra krigens første dag tatt side med frihetskampen. Vi har gått i bresjen for solidaritet med flyktningene og for en bistandsavtale som sikrer at milliarder av kroner Norge tjener på høye gasspriser går til å hjelpe Ukraina og mennesker i andre land som lider under krigens ringvirkninger.

Vi støtter norsk våpenhjelp, fordi våpenhjelp hindrer at Putin får diktere en løsning på sine premisser. Uten ville Ukraina gått tom for ammunisjon etter kort tid, frigjøring av okkupert land ville vært umulig og det ville ikke vært luftvern til å beskytte befolkningen mot rakettene som regner over sivile mål.

Høyresiden har lang tradisjon for å føre en enøyd utenrikspolitikk, hvor alt USA gjør skal støttes.

Ukraina-krigen har vist hvor viktig det er at venstresiden ikke blir like enøyd. En anti-imperialisme som har som rettesnor å alltid mene det motsatte av USA er ingenting verdt. Den vil overse, unnskylde eller i verste fall støtte overgrep begått av andre.

Vårt alternativ er å bruke begge øyne, ved å stå opp mot all stormaktspolitikk og imperialisme. Det er i tråd med våre beste tradisjoner. Det er vår tids tredje standpunkt.

Putin og Trump er del av samme fenomen. Det er også de mange ideologiske slektningene i Vest-Europa.

Putins Russland har vært forbilde for dem alle. Alt er på plass: en sterk leder, forakt for demokratiske prosesser, systematisk bruk av løgn, lengselen mot en storslått fortid, reaksjonære verdier og hets mot minoriteter.

Når Putin hetser homofile og raser mot alt som er woke i Vesten treffer han den amerikanske høyresiden midt i hjertet. Det er ikke tilfeldig at både Trump og DeSantis varsler at det blir slutt på støtten til Ukraina hvis de vinner neste år.

Stormen på kongressen og krigen i Ukraina er del av det samme. Et farlig, autoritært ytre høyre som er villig til å sikre seg makt gjennom blod og vold.

I Kjartan Fløgstads roman «Grense Jakobselv” spør fortelleren Alf Magnus Mayen seg hvordan det vil bli når fascismen kommer tilbake. 

«Fascismen i Vesten vil ikkje komma med lærstøvlar, bokbål, massemøte og opphissa demagogi, heller ikkje med svarte helikopter eller tanks i gatene.

Den vil ikkje komma som ein storm, mer som eit skifte i vêret, den brå endringa av årstid du kan merka når vinden dreiar ein kveld i oktober: Alt er det same, men alt er forandra».

Det er noe sånt vi har opplevd de siste årene. Da Trump ble valgt var de fleste politikere, også i vårt land, mest opptatt av å normalisere og berolige. Og enkelte har fortsatt ikke innsett at Putins blodbad i Ukraina er noe helt annet enn en ny episode av den kalde krigen.

Dagens fascister trenger ikke massemøter, for de har internett. De trenger ikke propaganda, bare nok desinformasjon og konspirasjoner til at flere og flere mister evnen til å skille sannhet fra løgn. Når ingenting er sant, er alt mulig.

Akkurat hva man skal kalle Putins regime, Trumps bevegelse eller de mange europeiske høyrepopulistene som beundrer dem er det mye debatt om. Poenget er ikke merkelappen. Poenget er å lære av historien, å kjenne igjen det som skjer rundt oss og erkjenne hva vi står overfor:

Vi lever i en tid hvor en antidemokratisk høyreside blir mer og mer mainstream i stadig flere land, hvor sterke menn og reaksjonære ideer er på frammarsj.

Putins seier er disse kreftenes seier, hans nederlag er disse ideenes nederlag – langt utenfor Ukraina. Alt venstresiden er glad i står på spill.

Stilt opp mot dette kan vi ikke nøle, vi må gå først. Derfor støtter vi frihetskampen i Ukraina. KLAPP

På kontoret mitt har jeg forsiden på Sosialistisk Folkepartis første valgprogram i glass og ramme. «For fred og nedrustning – Norge ut av Nato», står det over et bildet av de to første stortingsrepresentantene fra SF, Finn Gustavsen og styrmannen fra Langenes i Nordland, Asbjørn Holm.

På dette landsmøtet er sikkerhetspolitikken tema. Denne talen er også min innledning til debatten om den sikkerhetspolitiske uttalelsen seinere i dag.

Våre prinsipper er de samme som drev våre grunnleggere: kampen for fred, sjølråderett for alle folk, motstand mot imperialisme.

Vi har fordomsfritt og åpent diskutert sikkerhetspolitikken vår det siste året. Norge trenger nytenkning, i en situasjon hvor tre grunnleggende endringer skjer på en gang: Et aggressivt Russland går til krig, USA blir et stadig mer polarisert og ustabilt land og Sverige og Finland er på vei inn i Nato.

Det var riktig å gå inn for utmelding av Nato under den kalde krigen. Medlemskapet knyttet Norge til et USA som førte krig og støttet kupp og diktatur i en rekke land. Også her hjemme måtte demokratiet vike når noen hadde «feil» syn på Nato, noe våre partiveteraner med store mapper hos overvåkingspolitiet vet så altfor godt.

Det var riktig å gå inn for utmelding i årene etter murens fall, da det åpnet seg en historisk mulighet til å legge blokkdelingen i Europa bort. Det var riktig da USA gikk til en ulovlig og umoralsk krig i Irak som kostet hundretusener av liv. Og da Nato-lojaliteten førte Norge inn i en mislykket krig i Afghanistan.

Og gjennom alle disse årene har vi hatt nøytrale naboland vi heller kunne stått sammen med.

Fortsatt er det svært gode grunner til å mene at dagens Nato ikke er den beste løsningen for Norge.

Medlemskapet betyr press for å samordne norsk utenrikspolitikk med amerikanske interesser. Orban og Erdogan viser at også Nato har sine udemokratiske sterke menn. Og luften er jo tjukk av dobbeltmoral når USA sier de støtter Ukraina fordi de er for den folkeretten de selv har undergravd.

Vårt mål bør derfor være det samme som før: en norsk, nordisk og europeisk sikkerhetsordning som ikke er avhengig av USA. Med økende tvilen rundt framtiden for de amerikanske sikkerhetsgarantiene har det målet fått mer tyngde, ikke mindre. Neste år kan Trump eller DeSantis sitte i det hvite hus.

Nato-kritikken og våre mål består. Men en norsk utmelding er ikke lenger den beste planen for å få det til.

På kort sikt fordi Norge ikke har et nasjonalt forsvar som er forberedt på å stå alene. Det ville heller ikke være riktig når Ukraina er i krig og det trengs en samlet europeisk front mot Putin.

Men også på lengre sikt. Når Sverige og Finland går inn i Nato forsvinner alternativet om en nordisk allianse på utsiden.

Ingen har mer til felles med oss enn våre nordiske naboer. Vi har felles interesser. Likevel er den nordiske historien full av splittelse. Norden har sjelden stått sammen når fare har truet.

Derfor – selv om det ikke skjer slik som vi hadde håpet – byr den nye situasjonen på en mulighet som vi må gripe. Endelig kan Norden samles. Nå gjelder det å sørge for at vi blir avhengig av hverandre, i stedet for bare å bli avhengig av USA.

Norden bør være hjørnesteinen i venstresidens sikkerhetspolitikk. I den sikkerhtspolitiske uttalelsen tegner vi opp det vi mener Norge må jobbe for: en tett nordisk allianse. Integrering av vårt samlet sett svært sterke forsvar. En felles solidaritetspakt.

Norden må stå samlet. Derfor kan vår strategi for forandring heller ikke være at Norge skal gå aleine.

Betyr det at vi aksepterer dagens Nato og avhengigheten av USA? Nei.

Norge må endre posisjon i Nato. Vi burde være et land som sier nei til deltakelse i krig utenfor eget område, som skriver under FNs atomvåpenforbud, avviser Nato sin atomvåpenstrategi og hever stemmen mot Tyrkias overgrep mot kurderne. En slik politikk vil ha betydelig folkelig støtte.

Og vi vil en framtidig norsk, nordisk og europeisk sikkerhetsordning som ikke hviler på amerikanske våpen og amerikansk dominans. Om det er noe helt nytt, et forandret Nato eller en kombinasjon vil tiden vise.

Forandring er nemlig realistisk. Etter krigen i Ukraina vil sikkerhetssamarbeidet i Europa formes på nytt. Motsetningene innad i Nato er i virkeligheten store, USA sin framtid usikker.

En kollektiv og gradvis endring av sikkerhetsordningene i Europa er uansett en mer sannsynlig oppskrift på forandring enn at Norge skal stå alene.

Jeg håper landsmøtet vil vedta forslaget til endring av vår sikkerhetspolitikk som jeg og landsstyret har lagt fram, og de formuleringene om Nato som flertallet foreslår.

Det endrer ikke på våre prinsipper og våre mål, men endrer vår strategi for forandring. Det vil ikke svekke SV som politisk kraft for dem som vil ha nytenkning i norsk utenrikspolitikk, men gjøre oss sterkere og hjelpe oss til å nå fram til flere

Vi har tenkt nytt. Nå er det på tide at også konsensuspartiene i sikkerhetspolitikken tør å gjøre det samme, for Trump og DeSantis banker på døren i Washington.

Til de andre partiene: Skru av autopiloten i utenrikspolitikken!

Den fineste av de gamle arbeidersangene er Frihetens forpost. Arne Paasche Aasen skrev teksten som en reaksjon på Hitlers maktovertakelse i Tyskland. Den ble et symbol både på motstanden mot fascismen og håpet om en bedre framtid som den første varige arbeiderregjeringen i Norge skapte på samme tid.

Kamerater! Kamerater!

Det er frihetens forpost her nord.

Vi skal bygge. Vi skal trygge,

vi skal verge hver fot av dets jord.

Å være en frihetens forpost handler om det samme i dag. Resolutt motstand mot vår tids autoritære farer, og forsvar for frihet og demokrati gjennom bygging av et mer rettferdig samfunn som alle kan føle seg hjemme i.

Vår sosialisme handler om forandring, men også om å ta vare på Norge. Fordi det er mye sosialisme i det norske samfunnet. En stor del av økonomien og velferden er under fellesskapets kontroll, unntatt fra profitt- og markedslogikk.

Sosialismen er ingen tilstand vi skal nå en gang i framtiden, det er en prosess vi er i gang med. Sosialismen er ingen utopi vi skal drømme om, men et kompass vi skal følge. En retning mot mer demokrati, sosial likhet og økonomisk rettferdighet. Mot at alle mennesker skal få reise seg i sin fulle lengde. For de mange – ikke for de få.

Da jeg var ung fikk vi hele tiden høre at historien var slutt og ideologiene døde. Nå trenger vi ideologi. Bare mot til å tenke stort og radikalt kan løse de store krisene menneskene står i. De siste tiårene har også lært oss at en venstreside uten et ideologisk kompass, uten klare mål, mister både retning og mening.

Vi har holdt fast på vår kritikk av kapitalismen.

Dens fordelingsproblem, at så mye rikdom samles på så få hender.

Dens demokratiske og moralske problem, at så mye makt samles på så få hender.

Dens ressursproblem, utarmingen av både mennesker og miljø for profitt.

Vi har holdt fast på sosialismen, også i alle årene hvor det var umoderne. I debatter med Høyre og Frp sier de ofte S-O-S-I-A-L-I-S-T-I-S-K V-E-N-S-T-R-E-P-A-R-T-I, veldig sakte og tydelig. Som om det var en stygg hemmelighet hva SV er forkortelse for.

Men vi er et stolt Sosialistisk Venstreparti.

Det er elleve år og en uke siden jeg ble valgt til leder i SV. I morgen velger vi en ny.

Takk til dere som holdt ut når det var som vanskeligst. Det var i de årene vi la grunnlaget for å gjenreise partiet.

Takk til dere som har blitt med underveis. Dere er kraften vi nå forandrer Norge med.

Jeg har mange å takke.

De fine ansatte som har jobbet tett på meg gjennom disse årene, det er lagarbeid å holde en partileder gående. De jeg har fått lede partiet sammen med, som jeg setter umåtelig pris på. Sosialistisk Ungdom som alltid får meg til å tro på morgendagen. Mine egne i Vestland SV, som alltid har hatt ryggen min.

Så er det en jeg synes SV skal takke.

Det pågår en debatt om hvordan politikken kan bli mer familievennlig. Den er nødvendig, for folkestyret trenger at folk i alle livsfaser er representert. Men å være partileder, stortingsrepresentant eller statsråd vil aldri bli ni til fire, det vil alltid ha en pris for de rundt.

Mange helger med møter og reiser, kvelder på debatt, ukevis med valgkamp og telefoner på de mest håpløse tidspunkt.

Det er Siv, min partner, som har latt meg gjøre det – det er hun dere har lånt meg fra. Hun har dessuten ofte vært min beste rådgiver, støttet meg når jeg har trengt det og sagt fra når jeg har vært helt på jordet. Jeg skylder Siv veldig mye, og det gjør SV også.

I norsk politikk er ikke familiene med opp på scenen, og Siv kommer nok ikke til å skrive noen bok om sitt liv med meg, men husk det! Nå synes jeg landsmøtet skal takke henne.

Det vi har bak oss gir styrke og selvtillit.

Det vi har foran oss er viktigere enn før, mer står på spill, vi har mer vi må vinne.

Derfor er ikke dette en dag for å se seg tilbake, men for å se fram.

Nå er det slutt for min tid som partileder, men for partiet vår er det bare en ny begynnelse. I morgen velger vi Kirsti til leder. Hun kommer til å bli en strålende leder for SV, hun kommer til å ta oss videre, bringe oss fornyelse. Jeg gleder meg til å støtte henne.

Jeg er uendelig takknemlig for den tilliten dere har gitt meg gjennom så mange år. For det vi har bygget og fått til sammen. Jeg kommer til å være stolt av det så lenge jeg lever.

Støtt Kirsti, sånn som dere har støttet meg. Stå sammen. Alltid videre.

Takk skal dere ha!