open menu

Frafall og sosial ulikhet

Svartmalingen av gutters utfordringer er en tilsløring. Liberaliseringen i arbeidslivet skaper utfordringer for begge kjønn.

Les kronikken av Edle Songe-Møller publisert i Rogalands Avis 26. juni 2018 >>>

Svartmalingen av gutters utfordringer er en tilsløring.

Liberaliseringen i arbeidslivet skaper utfordringer for begge kjønn.

 «Mannfolkpraten» presenteres av barne- og likestillingsministeren som et tiltak mot de utfordringene unge gutter møter i skole og arbeidsliv.  Denne praten skal også være et tiltak rettet mot gutters psykiske helse.  Ministeren antar at en av de grunnleggende årsakene til problemene er at det er en overrepresentasjon av kvinnelige ansatte i barnehage og skole, og at det er lettere for gutter å snakke åpent med en av samme kjønn.  Tilbudet til guttene vil bli en samtale med en mannlig voksenperson, som kan være en lærer, sosialarbeider eller en fra helsetjenesten.  Målet er å fange opp signaler om hvem som trenger ekstra oppfølging. Det er gode intensjoner bak dette forslaget, samtidig som det er preget av symbolpolitikk og en tilsløring av grunnleggende årsaker til problemer som både gutter og jenter sliter med i Norge. Årsaker knyttet til sosioøkonomiske forhold, og ikke først og fremst til kjønn.

Mannfolkprat, hva slags forventninger stilles til en slik prat?  Er det knyttet til kjønnsroller? Vil man tilbake til tradisjonelle kjønnsroller? Hva er det som skal fremheves? Noe mandig, hva er i tilfelle det? Vi er da alle mennesker med grunnleggende behov for tilhørighet, trygghet, anerkjennelse og muligheter for selvrealisering. Både gutter og jenter i ungdomskolen og i videregående skole kan ha behov for å snakke med noen om utfordringer og problemer de møter i hverdagen sin.  Å styrke både rådgiver- og skolehelsetjenesten med flere stillinger er viktige tiltak. Å bytte navn fra helsesøster til helsesykepleier er bra.  Å få flere mannlige sykepleiere er bra.  Men vel så viktig som et navneskifte er å øke lønnsnivået. Det vil påvirke rekrutteringen til yrket.  Det vil også påvirke budsjettene.  Regjeringen må være villig til å sette av penger til dette formålet på statsbudsjettet.

Er gutter overrepresentert på de negative statistikkene? Er jenter det privilegerte kjønn?

Disse spørsmålene stiller Kristoffer Chelsom Vogt i en artikkel i Norsk sosiologisk tidsskrift (02/18).  Tall om gutter settes inn i en stor fortelling om at menn, og særlig menn med lite utdanning, er i ferd med å bli samfunnets tapere.  Barne- og likestillingsministeren bidrar også til denne fortellingen med sitt tiltak om «mannfolkpraten» til unge gutter.

Chelsom Vogt peker i artikkelen på at «en ensidig negativ fremstilling av gutter og menn som tapere gir en overforenklet og misvisende forståelse av komplekse kjønnsrelasjoner i dagens samfunn. Det leder oppmerksomhet vekk fra de store variasjonene innenfor kjønnskategoriene, og inviterer til at jenters og kvinners problemer overses. Resultatet kan være en form for utilsiktet tilsløring av det som er stadig mer utslagsgivende for ungdommers problemer og privilegier, samspillet mellom ulike former for sosial ulikhet». Fortellingen bør derfor handle om sosial ulikhet, og ikke først og fremst kjønn.

Ministeren har en antakelse om at en årsak til guttenes problemer er at det er en overrepresentasjon av kvinnelige ansatte i barnehage og skole.  Jenter har i snitt en halv karakter bedre enn gutter. En analyse av kjønnssammensetningen i lærerstaben ved norske skoler viser ingen effekt på gutters karakterer og å ha lærer av samme kjønn. Det som derimot gir utslag på karakterforskjeller er sosial bakgrunn. Karaktergjennomsnittet har økt mer desto høyere sosioøkonomisk posisjon foreldrene har. Mens kjønnsforskjellene har ligget stabilt, har det å ha foreldre som selv har mye utdanning og høy inntekt blitt en enda større fordel i skolesystemet.

Svartmalingen av gutter kan føre til at problemer som jenter har overses.  Tall viser riktignok at det er flere gutter enn jenter som dropper ut av skolen. Forskning som har sett på sammenhenger mellom utdanning og arbeid, viser imidlertid at gutter som dropper ut av videregående gjør det bedre enn jenter som dropper ut.

Det er ikke kvinnene som er vinnerne på arbeidsmarkedet

I artikkelen fremhever Chelsom Vogt følgende: «statistikk fra SSB og NAV gir et bilde av at menn er integrert i arbeidslivet i større grad enn kvinner, og kvinner er i flertall på de store ytelseskategoriene til NAV. Menn har høyere sysselsettingsgrad (69,5 mot 65 prosent), det er 43 prosent flere kvinner enn menn som går på arbeidsavklaringspenger og 38 prosent flere kvinner som er uføretrygdet. Blant de som er i arbeidslivet tjener kvinner mindre, rekrutteres i mindre grad til lederstillinger, og kvinner har også høyere sykefravær. Historisk sett har menn alltid tendert mot noe høyere arbeidsledighet, dels fordi de oftere jobber i konjunkturutsatte næringer. I 2016 var arbeidsledigheten 4,0 prosent blant kvinner og 5,4 blant menn. Kjønnsdifferanser i ledighet må imidlertid tolkes opp mot en langt større differanse i hvem som er ʻutenfor arbeidsstyrken. 32,3 prosent av kvinner mot 26,6 prosent av menn var i 2016 utenfor arbeidsstyrken, og dermed ikke medregnet blant de arbeidsledige».

Med bakgrunn i disse tallene er det derfor merkelig at det likevel fokuseres på menn som tapere og kvinner som privilegerte. Det kan virke som om det er en bevisst hensikt å gi et falskt bilde av både kvinner og menns situasjon på arbeidsmarkedet. Er hensikten å gi et inntrykk av at likestillingen har kommet langt nok i dette landet?  Men for å skape et godt samfunnsliv for både kvinner og menn må både sosioøkonomiske forskjeller utjevnes og likestillingsarbeidet fortsette.

Når menn fremstilles som tapere sammenliknes de gjerne med kvinner som har god utdanning og høy posisjon i arbeidslivet. Tallene fra SSB og NAV viser at det ikke er representativt for alle kvinner i Norge.  Det å stå utenfor arbeidslivet, ha usikre arbeidsforhold, dårlige arbeidsvilkår, lav lønn oppleves ille uavhengig av kjønn.  Per Fugelli viste til samfunnsmedisinerne Wilkinson og Marmot når han argumenterte for hvilken politikk som gir god folkehelse. «I samfunn med store forskjeller mellom folkegrupper blir folkehelsen dårlig. Her blir det mer utstøting, fornedring, aggresjon, vold, kriminalitet og rus. Her blir det mindre tilhørighet, trygghet og deltaking.  Omvendt er det i land med høy grad av sosial utjevning. I land med rettferdig fordeling av utdanning, arbeid, inntekt, helsetjeneste og trygd er folkehelsen god.»

Sosial utjevning anbefales altså som god medisin på det problemet som barne- og likestillingsministeren har grepet fatt i. Hennes medisin er «mannfolkprat».   Sosial utjevning krever mer enn samtaler, det krever strukturendringer som berører både arbeidsliv- og skattepolitikk, og det krever at en får bukt med den økende arbeidslivskriminaliteten. De siste årene er arbeidslivet preget av at tjenester settes ut på anbud.  Bruk av konkurranseutsetting og anbud skal gi mest mulig effektiv ressursbruk.  Det er sjelden at effektiviteten skjer gjennom at tjenestene blir erstattet med teknologi.  Oftest skjer det ved at kvaliteten kuttes, eller at det kuttes i lønns- og arbeidsvilkår, og i pensjon. Kostnadsbesparelsene bidrar slik til at en liten elite får mye, i form av økt profitt, og mange arbeidere får lite, altså dårligere lønns- og arbeidsvilkår.  Dette opplever svært mange yrkesgrupper i Norge, blant annet innenfor bransjer som hotell og restaurant, renhold, transport og bygg og anlegg, men også innenfor velferdstjenester. Sosial dumping er blitt en del av norsk arbeidsliv. Med EØS-avtalen er det blitt en økt liberalisering av arbeidslivet i Norge.  Gapet mellom fattig og rik har økt.  Samtidig vokser flere barn i Norge opp i lavinntektsfamilier.  Det er i lavinntektsfamiliene en finner mange av de ungdommene som har utfordringer i møte med skole og arbeidsliv, og som også har helseproblemer. Å løse problemet med frafall med «mannfolkprat» er derfor ikke bare et blindspor, men også en tilsløring.

 

Edle Songe-Møller

Stavanger SV

Del dette