open menu

Katastrofen i Libya

NATO gikk inn i Libya med et uttalt mål om å beskytte sivile. Men tallenes tale er en annen.

NATO gikk inn i Libya med et uttalt mål om å beskytte sivile. Men tallenes tale er en annen. FN anslo at mellom 1000 og 2000 mennesker hadde mistet livet under opprøret i landet da NATO intervenerte i mars 2011. Det nasjonale overgangsrådet har anslått at så mange som 30 000 mennesker døde i de åtte månedene som fulgte intervensjonen. Tragedien i Libya har slått fast at utenlandske intervensjoner ikke bare kveler nasjonal frihet og selvbestemmelse – de beskytter heller ikke sivile.

Resolusjon 1973 fra FNs sikkerhetsråd som ble vedtatt 17. mars 2011 ble brukt som grunnlag for intervensjonen. Sikkerhetsrådet krevde en umiddelbar våpenhvile, og opprettet en flyforbudssone over Libya som et viktig ledd i beskyttelsen av sivile. Den 19. mars startet en rekke NATO-land, deriblant Norge, en storstilt bombekrig mot Gaddafi-regimet. Norske fly slapp 567 bomber over Libya, den største norske krigsinnsatsen siden andre verdenskrig, noe Jens Stoltenberg omtalte som: «utmerket trening for det norske luftvåpenet». Tre år etter ble Stoltenberg generalsekretær i NATO.

I ukene og månedene etter intervensjonen begynte, gikk de vestlige stormaktene mot alle forsøk for å få til en våpenhvile. Slik både Frankrike og Storbritannia hadde uttalt på forhånd var målet med bombingen et regimeskifte, ikke å beskytte sivile. Men resolusjon 1973 hadde aldri blitt vedtatt hvis den hadde sagt i klartekst at et regimeskifte med militære midler var målet. FN-resolusjonen viste seg å være et fikenblad som de vestlige stormaktene, og norske politikere, kunne gjemme seg bak. Realiteten er at det var to norske F16-fly som natt til 25. april 2011 bombet Gaddafis residens i Tripoli. Ifølge amerikanske medier var det ingen militære installasjoner i nærheten av det norske bombemålet.

I 2011 støttet et flertall på SVs landsmøte under en rekke kritiske forutsetninger at partiet i regjering hadde vedtatt å sende norske bombefly til Libya. Bakgrunnen for vedtaket var en mulig humanitær katastrofe i byen Benghazi.

Det er umulig å vite hva som ville skjedd i Libya hvis NATO ikke hadde intervenert. Men det finnes ikke noe bevis – for eksempel fra andre opprører-kontrollerte byer som Gaddafi-regimet gjenerobret – for at Gaddafis styrker hadde mulighet til eller ønske om å gjennomføre en Srbrenica-lignende massakre i Benghazi.

I dag styres Libya av to forskjellige regjeringer, med hver sine parlamenter og hærer. Mellom disse er det et utall militante grupper, blant annet en gren av ISIS. FNs spesialutsending har uttalt at landet står ovenfor «totalt kaos» hvis de pågående samtalene mellom de forskjellige sidene bryter sammen.

Vestlige stormakter er i stor grad borte fra Libya, etter å ha brukt landet som et laboratorium for å forsøke å bevise at NATO kan gjennomføre en bombekrig med et vellykket resultat. Før bombingen startet sa Jens Stoltenberg: «Historien vil avsi sin dom over oss på grunnlag av våre handlinger nettopp i disse dagene».

Historiens dom er klar. Libya-krigen og Norges deltakelse i den var et alvorlig feilgrep.

Vedtatt på Hordaland SV årsmøtet 14. – 15. februar 2015

Del dette Del dette på Facebook Del dette på Twitter