SV og Rødt

SV og Rødt er enige om mye, særlig når det gjelder kampen for sosial rettferdighet og mot økte forskjeller. SV er for å øke skatten på de aller rikeste gjennom arveavgift og formuesskatt, og ha en skattepolitikk som gjør den økonomiske ulikheten mindre og ikke større. 

En viktig forskjell mellom partiene er at SV har både klima og sosiale forskjeller som hovedprioritering. Vi har både en ulikhetskrise og en klimakrise, og SV mener at vi må løse de samtidig; derfor må vi ha et rettferdig grønt skifte

Etter åtte lange år med høyrestyre øker forskjellene, lista over usosiale kutt er lang, klimakrisen tas ikke på alvor og de rikeste bidrar stadig mindre. Dette må vi snu, og den kampen vil måtte kjempes hver dag også etter valget. Da holder det ikke med en sentrumsregjering med Sp og Ap. Derfor vil SV forhandle å få en radikal regjeringsplattform, Rødt har vedtatt at de ikke skal ta regjeringsmakt, samme hva som skjer. 

SV drev blant annet gjennom barnehagereformen i den rødgrønne regjeringen. Før den reformen hadde ikke barn en garanti om barnehageplass. Reformen sikret alle barn en rett til barnehageplass, med et tak på prisen. Det arbeidet viser helt tydelig at de største reformene ikke blir gjennomført om man ikke er villig til å ta makt og styring. For å få snudd usosiale kutt, innføre gratis SFO og billig tannbehandling, sørge for å kutte klimagassutslippene og få et mer rettferdig Norge, må vi som er på venstresiden ta styring på Norge. Her skiller SV seg klart fra Rødt. Rødt garanterer at de ikke vil ha regjeringsmakt, mens i SV er det medlemmene som bestemmer om en regjeringsplattform er radikal nok, gjennom en uravstemning. Det blir feil å si at den beste regjeringa er en hvor venstresida ikke er med. Jobben må gjøres, og SV er klare. 

De neste fire årene blir avgjørende for å nå klimamålene, og for å sikre en politikk som snur kutt i velferden vår til utvikling av velferd og mer rettferdige skatteregler. Det er store og viktige spørsmål. De angår livene til veldig mange. En stemme til SV er en stemme som gir venstresida styrke i forhandlinger.