Martin Bertelsen
«Ja til fortsatt fritt skolevalg» er tittelen på en artikkel i Budstikka 5. september signert av stortingsrepresentant Schytz og fylkestingsrepresentantene Lilloe-Olsen og Holst-Pedersen, alle fra Venstre.
Lovverket gir elevene «frihet til å velge», i den forstand at de er sikret inntak på ett av tre prioriterte utdanningsprogram (linjer) av totalt 15 når de søker. Karakterene avgjør hva man kommer inn på i de fleste tilfeller. Fylkeskommunen har ansvar for å dimensjonere skoletilbudet slik at det er plass til alle søkerne. Dessverre lykkes ikke dette alltid, og hvert år er det mange som ikke har fått plass ved skoleårets start, for Vikens vedkommende var det over 5000 i år. I tillegg er det de mange tusen som ikke har gode nok karakterer til å komme inn på førsteønsket sitt.
Hvem er så disse elevene som må vente i uvisse til fylket har klart å gi et tilbud et eller annet sted, men ikke nødvendigvis ved nærskolen, for der er plassene opptatt? Det er de elevene som har størst behov for trygghet og forutsigbarhet. men som utdanningsvesenets system for «the survival of the fittest» har plassert nederst på rangstigen, og kommer sist i køen når de skal sluses inn på en skoleplass. Tygg litt på dette, kjære venstrerepresentanter, når dere drøfter tiltak mot «drop out» i videregående skole! Fritt skolevalg for noen, blir ufritt skolevalg for andre.
Det offentlige skolesystemet har et kjempepotensial for å være en arena for sosial utjevning og integrering. Mange innvandrerungdommer som knapt har satt sine bein i en skole før de kom til Norge, får nettverk og skaffer seg utdannelser på høyt nivå takket være sterk motivasjon og iherdig innsats i regi av utdanningssystemet. Det går ikke like bra for alle, men skolen har et overordnet ansvar for at alle skal få en likeverdig sjanse til det, og nærskoleprinsippet er en del av svaret på utfordringen.
Kommunestyrerepresentant Waldemar Garntangen har i dagens (7. september) Budstikke et innlegg der han drøfter sider ved Viken fylkesråds vedtak om nærskoleprinsippet. Om vi er uenige om hva som skal til for å sikre et optimalt skoleløp for alle elever, kan vi nok være enige om at å administrere inntak til videregående skole i eksperimentet Viken har bydd på utfordringer med utilsiktede sideeffekter. Svaret på utfordringene ligger ikke i å fremelske et system der Høyres konkurransefilosofi resulterer i et system med A-, B- og kanskje C-skoler. De mest populære skolene ligger ved knutepunkter, og med karakterer som eneste inntakskriterium fylles de opp av de «beste» elevene, og så har en det gående.
Fylkespolitikerne bør bestrebe seg på å dimensjonere det videregående skoletilbudet slik at flest mulig kan fullføre og bestå, og i størst mulig grad gi skolene forutsigbare økonomiske rammer. Nærskoleprinsippet bidrar til dette. Lærerne får bedre mulighet til å tilrettelegge undervisningen og følge opp den enkelte elev.