open menu

Del godene – men hva gjør vi med delingsøkonomien?

Rapport fra SVs delingsøkonomiarbeidsgruppe, mai 2016

SV-medlemmer kan diskutere dette dokumentet på mitt.sv.no!

 

Last ned hele dokumentet (PDF)

 

 

Forord

Arbeidsutvalget i SV satte i januar 2016 ned et delingsøkonomiutvalg bestående av Silje Salomonsen, Hilde Mari Bjørke, Aleksander Eilertsen og Thor Egil Braadland (leder). Utvalget fikk i oppdrag å «presentere konkrete forslag til hvordan vi kan legge til rette for mer ressursvennlig delingsøkonomi, innenfor rammen av et organisert arbeidsliv og en skattefinansiert velferdsstat, innen 1. mai 2016».  Utvalget har senere fått utsatt frist til 15. mai 2016.

Det ble tidlig klart at det politisk mest utfordrende var hvilke tiltak som trengs for å sikre et organisert arbeidsliv og en skattefinansiert velferdsstat med en mulig fremvekst av formidlingsøkonomien. Vi har derfor i størst grad jobbet med disse problemstillingene.

De politiske anbefalingene finnes i sammendraget og i kapittelet «Hva må gjøres?»

 

Oslo 15.5.2016

Thor Egil Braadland

 

 

 Sammendrag og politiske anbefalinger

Formidlingsøkonomien framstår foreløpig som veldig liten, og utgjør en liten del av økonomien. Vårt inntrykk er at de som tjener penger på dette har det hovedsakelig som biinntekt. En rekke selskaper innen deling og formidling er etablert i Norge den siste tiden, men foreløpig er det få spor av delingsøkonomien i statistikken: Andelen selvstendige næringsdrivende i Norge går ned, ikke opp.

Delingsøkonomien tar form både som teknologidrevet formidlingsøkonomi (som Uber og Airbnb) og i en klassisk og ressursvennlig forstand; at flere deler på bruken av en ting, framfor å eie én hver. Begge deler har i seg muligheter til å bedre økonomiens virkeevne.

Samtidig må vi jobbe for å innramme de negative sidene ved formidlingsøkonomien.

Det som haster mest, er å innføre likere konkurransevilkår for ny og tradisjonell virksomhet. I praksis betaler de nye aktørene lite skatt. Dette er en konkurransevridning som er til ulempe for norske aktører: Vi foreslår å:

  • Innføre tredjeparts rapporteringsplikt for formidlingsselskaper, for å skape større åpenhet om omfang og innberetning
  • Sørge for at internasjonale selskaper betaler skatt der de har aktivitet, ikke der de har postkassen
  • Jobbe for å begrense internasjonale formidlingsselskaper sine muligheter til å drive skatteplanlegging gjennom internfakturering.
  • Følge med situasjonen og være åpen for å endre skattereglene for privat utleie gjennom Airbnb. Gjennom relativt enkle grep kan man skape likere skattevilkår mellom aktører som åpenbart driver i det samme markedet. Det er innenfor overnattingsvirksomhet at konkurransen fra formidlingsvirksomheten ser ut til å være sterkest i Norge akkurat nå.
  • Endre yrkestransportloven slik at den også inkluderer foreløpig små virksomheter som Uber og Haxi.

Formidlingsøkonomien har potensiale til å svekke behovet for faste ansettelser i enkelte yrkesgrupper, til fordel for økt freelancing. Dette kan bety muligheter for noen, og utfordringer for andre. Situasjonen må derfor følges, og det bør være en beredskap på å komme en slik utvikling i møte:

  • Fagforeningene bør ta utfordringen med å organisere freelancere i større grad. De bør jobbe for å få selvstendig næringsdrivende og freelancere til å organisere seg. Fagforeningene bør etablere, finansiere og drifte velferdsordninger for freelancere, i første omgang på siden av det offentlige velferdssystemet.
  • Arbeidsmiljøloven bør på sikt endres slik at arbeidsgivere får et større grad av arbeidsgiveransvar for freelancere enn i dag, slik at de som jobber freelancere for bedrifter har større grad av sikkerhet enn i dag.

Innhold

Forord

Sammendrag og politiske anbefalinger

Innledning: Den framvoksende delingsøkonomien

Delingsøkonomi – eller formidlingsøkonomi?

Er formidlingsøkonomi bra eller dårlig?

En økende svart økonomi?

Mindre sikker inntekt?

Har delingsøkonomien ført til mer freelancing?

Om ideell delingsøkonomi

Hva bør gjøres?

Hvordan bruker vi delingsøkonomien best mulig?

Inntektssikring og sosiale rettigheter for freelancere under formidlingsøkonomien

Sosiale ordninger gjennom fagforening

Gi freelancere flere lovfestede rettigheter som fast ansatte

Likere konkurransevilkår for næringslivet

Likere rammevilkår for ulike aktører i Norge – rapporteringsplikt for formidlingsselskapene

Likere vilkår for ulike aktører i Norge – formidlingsselskapene inn i momsregisteret

Utleie av rom

Taxivirksomhet

Likere vilkår for norske og utenlandske aktører – reglene for fast driftssted

Likere vilkår for norske og utenlandske aktører – rapportering på internprising

Andre forslag

Utrede konsekvensene for norsk arbeidsliv

Vedlegg 1

Vedlegg 2

 

 


Innledning: Den framvoksende delingsøkonomien

«Kompiskjøring» heter det, når kolleger deler på å kjøre hverandre til jobben. At man tilbyr en annen person et bilsete siden man uansett skal samme veien, er et godt eksempel på delingsøkonomi: At man går sammen om noe og deler noe, framfor at flere eier sitt eget hver for seg. 

Deling er med andre ord ikke noe nytt[1].

«Sharing is nothing new. We’ve been sharing our food and homes with others for centuries, but digital platforms have given this a new lease of life. The sharing economy is transforming the way we live our lives and we can now share our homes, our time and even our power tools with people from across the globe. From transport to tutoring to holiday hunting, businesses like JustPark, TaskRabbit and Airbnb are revolutionising the way we interact with the world as well as how we use our own assets»

(Matthew Hancock, Minister of State for Business, Enterprise and Energy, i rapporten Independent review of the sharing economy – government response, mars 2015).

Biblioteker er kanskje det eldste eksempelet vi kjenner på delingsøkonomi.  De eldste bibliotekene vi kjenner til er nærmere 4 600 år gamle. I dag kan man gratis låne bøker, musikk og lyd som du ikke eier selv. Når du er ferdig med bruken, setter du den tilbake, slik at andre kan låne den gratis etter deg.  Andelslag, som heller ikke er noe nytt, er en ideell deling der reelle utgifter deles på de som deltar. Avstanden fra delingsøkonomi til kollektivbruk i landbruket og innen vinproduksjon, hvor flere deler på de samme maskinene, er kort. Bilkollektiver og hyttekollektiver og -sameier har eksistert lenge. Konseptet med at Turistforeningen deler hyttene de eier har eksistert lenge, også dette som en form for deling. Finn.no er et norsk eksempel på formidlingsøkonomi; at teknologi kutter avstand og fordyrende ledd mellom kjøper og selger. Finn.no har eksistert siden år 2000. Reisebyråene er allerede i ferd med å forsvinne, og en stor del av markedet er overtatt av self-service tjenester i form av flyselskapenes egne nettsider, og formidlingstjenester som hotels.com og momondo.com.

Kort sagt: Deling er ikke nytt, men det som er nytt er at digitaliseringen har gitt delingen nytt liv.

Det siste året har det vært en sterk vekst. Bare det siste året har Nabobil, Nabobat, GoMore, Boatflex, WeClean, Jobbr.no, Leieting.no, dogtown.no, livvin.no og ToolPool blitt etablert. I tillegg har vi tjenester som Finn Småjobber, Vpark, Eat in Common, Haxi og Nimber som har eksistert siden 2013 / 2014. Spotify er en delingstjeneste, som gjør at man abonnerer på musikkstrømming framfor å eie musikk selv. Ifølge statista.com hadde Spotify 30 millioner brukere world wide i 2016[2]. Det er 1500 tilgjengelige biler på bilformidlingstjenesten Nabobil, med 12 000 registrerte brukere.

Selv om det har vært en sterk vekst, så er omfanget moderat. Bruken utgjør fortsatt en svært begrenset andel av økonomien. I følge SIFO er 19 prosent av befolkningen i Norge registrert på ulike delingsplattformer. Under en tredel av dem, 6 prosent, er aktive brukere[3]. Uber er det selskapet som vokser raskest i verden[4]. Det finnes likevel bare anslagsvis i underkant av 150 Uber-sjåfører i Norge, hovedsakelig lokalisert i Oslo. Det er sannsynligvis færre enn antall pirattaxier.

I Norge er det likevel Airbnb som har vokst mest, fått størst omfang, og som i dag framstår som den største reelle utfordreren til tradisjonell overnattingsvirksomhet. De har nå registrert 10 000 boliger i Norge, etter å ha startet sommeren 2014[5]. Det er en formidabel vekst. Det samme mønsteret ser vi i en rekke andre land.

Vi oppfatter derfor at formidlingsøkonomien med få unntak foreløpig framstår som veldig liten, og at de fleste som er tilknyttet dette lever av dette som biinntekt.

 

Delingsøkonomi – eller formidlingsøkonomi?

I det daglige blir begrepet «delingsøkonomi» brukt på mange måter. Det blir brukt om både Hegdehaugens jernvarehandel, som lar deg låne verktøy og utstyr gratis, og Uber, som frakter deg fra sted til sted mot betaling og en fortjeneste, både for den som utfører tjenesten og den som eier appen.

En rekke aktører innen delingsøkonomien har ikke som formål å dele. Uber driver ikke kompiskjøring, og Airbnb lar deg ikke overnatte gratis eller til kostpris. Nabobil.no legger til rette for enkel deling av ledig kapasitet, men eier ikke bilen selv. De formidler en tjeneste mellom kjøper og selger, mot en avgift på 20 prosent.

Vi bør derfor skille mellom en formidlingsøkonomi, som er å dele tilgang til varer og tjenester som andre eier, i motsetning til andre former for deling. I det videre skiller vi derfor mellom «delingsøkonomi» og «formidlingsøkonomi».

En viktig forskjell mellom formidlingsøkonomi og delingsøkonomi er hvorvidt man tjener penger på tjenesten eller ikke. Både Airbnb-grunderne og Uber-grunderne har tjent milliarder på å eie en app som formidler tilbydere og kjøpere.

Samtidig finnes det unntak fra denne regelen. Nimber er en norsk transportdelingstjeneste, som formidler kontakt gratis mellom folk som trenger å få fraktet en gjenstand fra A til B, og folk som skal fra A til B. Man betaler for frakten, men Nimber tar ikke betalt for formidlingen.

 

Er formidlingsøkonomi bra eller dårlig?

De fleste forbinder i dag Uber – ikke biblioteker – med delingsøkonomi. Media har i stor grad bidratt til å blande sammen begrepene. Folk flest som snakker om delingsøkonomi vil i beste fall inkludere formidlingsøkonomi, sannsynligvis kun snakke om det vi i denne rapporten omtaler som formidlingsøkonomi.

Derfor er det interessant at SIFOs brukerundersøkelser viser at befolkningen er positiv innstilt til «delingsøkonomi». 68 prosent av de spurte tror at delingsøkonomien vil være økonomisk lønnsom for forbrukere. 67 prosent mener den vil gi ressursbesparelser og et bedre miljø. 54 prosent tror tilliten og den sosiale omgangen mellom fremmede vil øke[6].

Formidlingsøkonomi blir likevel sett på som kontroversielt av mange. Christina Beck Jørgensen, leder i Fagforbundet Ung, omtaler det som en «stjelingsøkonomi»[7]. LO mener konseptet utfordrer den norske modellen[8]. Politiet har tidligere gått ut og sammenlignet Uber og Haxi med pirattaxi-virksomhet. Også forsikringsbransjen har advart mot å bruke tjenesten[9].

Det er ingen tvil om at det er potensial til konflikter mellom formidlingsøkonomien og den norske modellen.

  • I den grad det medfører økt svart arbeid er ikke dette kun et konkurranseproblem i bransjen, men også noe som underminerer finansieringen av velferdsstaten.
  • Formidlingsøkonomien utfordrer også velferdsstaten på den måten at den krever et nytt blikk på hvordan vi tilpasser sikkerhetsnettet.
  • Organisasjonsgraden blant grupper som potensielt kan rammes verst av delingsselskapene er tradisjonelt sett lavere enn i andre yrker.
  • Med digital formidling kan tjenester tilbys geografisk uavhengig av kjøper og selger, gjerne fra såkalte skatteparadiser.
  • Formidlingsøkonomien utfordrer den norske arbeidslivsmodellen, og krav til helse, miljø og sikkerhet.

De innvendingene som er kommet, kan kategoriseres i to store grupper; a) formidlingsøkonomien bidrar til en økende svart økonomi, og b) formidlingsøkonomien bidrar til mindre grad av sikre inntekter og fast ansettelse. Dette går vi gjennom under.

 

En økende svart økonomi?

Ett av ankepunktene mot formidlingsapper har vært at slike formidlingstjenester ikke betaler skatt, og derfor utfordrer tradisjonelle næringer (hotell, taxi) på urettferdige vilkår. Det har vært mange som har sett for seg en armada av i dobbel forstand svarte Uber-drosjer i gatene, hvor sjåførene mottar inntekt uten å betale skatt, og lever fett på siden av ordinær, registrert næringsvirksomhet.

Skattereglene er i utgangspunktet klare: Om man har næringsinntekt i Norge av en viss størrelse så er den skattbar og avgiftspliktig, uansett hvordan man skaffer seg inntekten. Det finnes ingen egne skatte- og avgiftsregler for private aktører som opptjener inntekt gjennom delingstjenester i Norge. Det er de alminnelige reglene for personbeskatning og næringsvirksomhet som gjelder.

I følge skattereglene skal all økonomisk aktivitet som «drives for egen regning og risiko, har et visst omfang, er egnet til å gå med overskudd over tid og tar sikte på en viss varighet» registrere seg som næringsvirksomhet (detaljer om dette i Vedlegg 1, bakerst)[10].

  • Næringsdrivende som har bruttoinntekt over kr 50 000,- skal inngå i merverdiavgiftsregisteret[11].
  • Om du tjener mer enn 10 000 kroner i året, for eksempel på utleie av bil og utstyr, så plikter du å betale skatt.
  • Leier du ut leiligheten din, og ikke bor der samtidig selv, så er den skattefrie grensen 20 000 kroner. Om du bor der selv, kan du leie ut opptil halvparten av leilighetens verdi uten at det utløser skatteplikt. Dersom skatteetaten kommer til at utleieaktiviteten din er skattepliktig, vil du bli skattlagt med 25 prosent, som er ordinær skattesats på kapitalinntekt.

Delingsøkonomien er altså ikke svart av natur. Utfordringen er snarere å vite om folk rapporterer inn inntektene, eller ikke[12]. Både skattemyndighetene og flere av delingsøkonomiselskapene er godt i gang med å utarbeide informasjon til alle som benytter plattformer. Det er likevel heftet usikkert om informasjonen har nådd godt nok ut, fordi bransjen er uoversiktlig. Bransjen er ikke svart, men mange vet ikke hvilke regler som gjelder.

En annen og viktigere skatteside er at de amerikanske Uber og Airbnb-selskapene ikke betaler skatt i Norge. Kristin Lind Thornes og Vibeke Thuve ved Norges Handelshøyskole skrev våren 2015 en masteroppgave om skatteforholdene rundt Uber og Airbnb[13]. De kom fram til at selskapene har innredet seg slik at de unngår å betale skatt til Norge. De konkluderer med at delingsselskapene ligger et hestehode foran norske skattemyndigheter og at de samme myndighetene nærmest står maktesløse i møte med en helt ny form for forretningsvirksomhet13.

Vi kommer tilbake til skatteanbefalingene i kapitlet «Hva bør gjøres?».

 

Mindre sikker inntekt?

En side ved formidlingsøkonomien er at den kan føre til økt bruk av freelancing og økt av enkeltmannsforetak, på bekostning av fast ansettelse. En slik overgang er i såfall med på å flytte risiko fra kapital til den enkelte arbeider. Teknologien muliggjør raskere og mer midlertidig kobling mellom noen som tilbyr en tjeneste og noen som trenger en tjeneste der og da. På engelsk har man i større og større grad begynt å kalle formidlingsøkonomi for «on demand economy», som betegner en utvikling mot en mer oppdragsbasert økonomi.

Vår vurdering er at dette vil oppleves som en mulighet for noen, og en trussel og en tvunget utvikling for andre.

  • Delingsøkonomien gir mulighet for at mange kan ta en frilanser-rolle, der de selv velger når og hvor mye de ønsker å jobbe. Det kan være som Uber-sjåfør, eller at man tar på seg enkeltoppdrag via plattformer som Finn.no eller TaskRabbit. For mange vil det å tilby seg som leksehjelper, utføre småoppdrag eller leie ut bil, utstyr eller et ekstra rom være en mulighet til å skaffe seg en biinntekt. Fordelen med å være freelancer er at man har styringsrett over egen arbeidssituasjon: Frilanseren er ikke underlagt en arbeidsgivers ledelse og kontroll av arbeidet30.
  • For andre yrkesgrupper vil økt grad av freelancing bety at de står overfor et arbeidsmarked preget av usikre lønnsinntekter. En vekst i selskaper som tjener penger på å formidle tjenester som utføres av folk, vil kunne føre til flere personer i økende grad blir skjøvet i retning av å bli selvstendig næringsdrivende eller freelancere som lever av inntekter fra enkeltoppdrag, framfor å være fast ansatte. Ulempen med en slik utvikling er klar: Risikoen flyttes i større grad over til arbeidstakere. Inntektssikringen hviler i større grad på den enkelte, framfor bedriften som helhet.

Denne siden ved delingsøkonomien kan derfor utfordre enkeltpersoners sikkerhet på flere måter: Ved at man får mindre tilknytning til en fast arbeidsplass, ved at man mister retten på sentrale velferdsgoder (se under) og ved at man mister den beskyttelsen man har gjennom lovverket (arbeidsmiljøloven) som ansatt. Mangel på fast inntekt har tradisjonelt også betydd at man stiller svakere hos bankene når man søker om lån til bolig mm.

En av de næringene som sies å være mest utsatt for denne utviklingen, er taxinæringen. Man skal imidlertid ikke glemme at dagens næring allerede er i stor grad oppdragsbasert. Det er i realiteten liten forskjell mellom organiseringen av Uber og organisering av annen taxivirksomhet: Dagens drosjenæring består av enkeltpersoner som har individuelle foretak med selvstendig regnskap og ansvar for egen økonomi og inntjening, basert på enkelthenvendelser fra publikum. I likhet med andre selvstendig næringsdrivende har de ikke uten videre rett på verken pensjon utover folketrygdens minstesatser, eller sykepenger. Hver bil har gjerne noen få ansatte sjåfører knyttet til seg. Taxioverenskomsten (tariffavtalen) mellom Norges Taxiforbund og LO/Norges Transportarbeiderforbund[14] regulerer lønnsbetingelsene, men gir ikke de tariffestede sjåførene rett på fast lønn, utover en prosentinntekt av det man kjører inn; 41,2 prosent av brutto innkjøring pluss moms. Overenskomsten nevner heller ingenting om pensjon.

Spørsmålet er likevel om teknologien vil føre til at det blir mer av denne måten å fleksibilisere arbeidslivet på, og ikke minst om dette er en ønsket utvikling eller ikke. Det første vet vi ikke ennå[15], men teknologien kan sies på legge til rette for en slik utvikling. I den grad dette vil skje, vil det bety at flere kan bli freelancere og selvstendig næringsdrivende, framfor fast ansatte.

Hvis utviklingen går i retning av at mange må arbeide som freelancere framfor med fast ansettelse mot sin vilje, er dette en uønsket politisk utvikling. Det er fordi forskjellene mellom fast ansatt og selvstendig næringsdrivende er tildels omfattende. Disse forskjellene kan kategoriseres i tre: Lovfestede rettigheter som ansatt, ordnede lønns- og arbeidsbetingelser, og tilgang på offentlig velferd.

 

  1. Lovfestede rettigheter som ansatt: Arbeidsmiljøloven regulerer forhold som arbeidstid, retten til fast ansettelse, hviletid, krav til fysisk og psykisk arbeidsmiljø, HMS-krav osv. Denne loven er helt sentral i å beskytte faste ansattes rettigheter.
  2. Ordnede lønns- og arbeidsbetingelser: Som ansatt i en virksomhet har man en oftest en stabil inntekt, og ikke minst muligheten til ordnede lønns- og arbeidsvilkår gjennom enten å være dekket av en tariffavtale, eller nyte godt av vilkårene i en tariffavtale som gjelder på arbeidsstedet.
  3. Tilgang på offentlig velferd: De største forskjellene på offentlig velferdssikring mellom fast ansatte og freelancere/selvstendig næringsdrivende, er:

Dagpenger: Det er dagpenger ved arbeidsledighet som er den største konkrete utfordringen for selvstendig næringsdrivende. Er du selvstendig næringsdrivende og kun har hatt næringsinntekt de tre siste årene, anses du ikke som arbeidstaker. Da har du heller ikke rett på dagpenger, selv om du har bortfall av inntekt27.

Sykepenger: Man kommer noe dårligere ut på sykepenger. Som selvstendig næringsdrivende har man ikke krav på sykepenger før etter 16 dagers sykdom, og sykepengene er begrenset til 65 % av gjennomsnittlig pensjonsgivende inntekt de siste tre årene25.  En ansatt har krav på 100 prosent sykepenger fra dag én (arbeidsgiver betaler de 16 første dagene).

Pensjon: På pensjon er selvstendig næringsdrivende til en viss grad dekket opp, på den måten at man får minstesatsen i folketrygden (2G). Ut over minstepensjon må man selv ta ansvar for egen alderspensjon. Det gjelder jo også for lønnsarbeidere i privat sektor, men det er innført obligatorisk tjenestepensjon (tvungen innbetaling) for ansatte i privat sektor. Ansatte i staten er garantert 2/3 av lønnen de hadde ved avslutning av yrkeslivet.

Foreldrepenger: Man har krav på foreldrepenger som freelancer. Da beregnes foreldrepengene som hovedregel på grunnlag av gjennomsnittet av den pensjonsgivende inntekten for de tre siste årene26.

Forskjellen mellom lønnsmottakere og freelancere er dermed i hovedsak fraværet av dagpenger, og reduserte muligheter for sykepenger.

En undersøkelse utført av Respons i 2015 for Akademikerne28 blant 3 700 selvstendig næringsdrivende medlemmer i akademikerforeningene, hvorav 3 000 driver eller eier egen virksomhet, peker respondentene på at den desidert største utfordringen medlemmene har ved å starte opp og drive for seg selv er mangelfulle rettigheter ved sykdom (62 prosent), dernest usikker inntekt (48 prosent).

1

Hva mener du er de største utfordringene ved å starte opp og drive egen virksomhet? N=3057, selvstendig næringsdrivende og medlemmer av en akademikerforening.  Kilde: Respons 2015.

 

Har delingsøkonomien ført til mer freelancing?

Det er ingenting i statistikken ennå som peker mot at Norge går mot en dramatisk endring mot økt fleksibilisering:

  • Midlertidighetsandelen i Norge har de siste årene ligget på rundt åtte prosent, ifølge OECD[16].
  • Administrerende direktør i Selvaag Bolig, Baard Schumann, som lever av å selge boliger, opplever at ungdom ønsker seg å kjøpe egen bolig tidligere og tidligere[17]. NOVA-forsker Lars Petter Gulbrandsen sier at det ikke er noe lavere eierandel for mennesker under 30 år, enn det har vært i tilsvarende studier de siste ti årene[18].
  • Tall som fagforeningen Tekna har skaffet viser ingen tegn til at flere bytter jobb. Snarere har utviklingen gått motsatt vei. Det kan tilskrives at hyppigheten på jobbytter først og fremst følger situasjonen i arbeidsmarkedet. Når det er nedgangstider, som nå, går mobiliteten ned, ikke opp. Når det er gode tider, stiger antall jobbytter.
  • Antall som er selvstendig næringsdrivende i Norge er stabil, på i underkant av 350 000 personer, de siste fire årene, som figuren under viser.
  • Andelen som eier egen virksomhet har ikke økt de siste ti årene. I Norge har andelen snarere gått ned de siste ti årene, fra 7,5 prosent til 5,5 prosent. Den samme utviklingen finner vi igjen i Finland, mens i Danmark og Sverige er andelene rimelig stabile. I Nederland, Tyskland og Storbritannia øker andelen som eier egen virksomhet. Spesielt i Nederland har økningen vært stor.


2 

Antall selvstendig næringsdrivende i Norge 2011-2014. Kilde: SSB.

 

3

Andelen som eier egen virksomhet. Kilde: Teknas teknologibarometer 2015[19]

 

At ny teknologi fører til økt mobilitet, mer gründervirksomhet og flere freelancere er med andre ord foreløpig ikke noe man ser spor av i statistikken. Det betyr ikke at dette ikke skjer, men at statistikken i alle fall ennå ikke har fanget opp de endringene som skjer.

Det er likevel ingen tvil om at formidlingsøkonomien legger et grunnlag for færre faste ansettelser og stabile inntekter. Det er lett å se for seg at om kort tid har vi vikar- og bemanningsselskaper som kun består av en app, hvor tidligere kunder og arbeidsgivere har lagt inn poeng på den enkelte arbeidstaker utfra hvordan de likte personen, hvor god de mente personen var. Rengjørerne i Handybook må bære selskapets uniform og følge selskapets regler, men får ikke betalt mellom oppdrag eller for overtid. Når det gjelder klassiske, kommersielle tjenester har vi hittil hørt mest om overnatting og persontransport.  Det er ingen grunn til å tro at dette etter hvert ikke også vil komme til å gjelde rådgivende konsulenter, arkitekter, rørleggere, snekkere, advokater og andre yrker.

Derfor bør vi både ha reguleringer og et skatte- og avgiftssystem som er forberedt på et en slik utvikling. Dette kommer vi tilbake til i kapitlet «Hva må gjøres?».

 

Om ideell delingsøkonomi

«Ingenting er virkelig vårt før vi deler det med noen» sa forfatteren C.S. Lewis en gang. Delingsøkonomi, i ordets egentlige forstand, dreier seg om at flere går sammen om å dele den samme tingen framfor å eie hver sin. Formålet med slik deling er ikke å ta ut et overskudd i form av utbytte eller profitt, men å spare penger ved at flere går sammen om å dele. Dermed har delingsøkonomien et klart ideelt tilsnitt, som skiller det tydelig fra de fleste former for formidlingstjenester.

At flere bruker den samme tingen, framfor å eie én hver, er ressursbesparende[20]. Å dele har vært en form for sosialt utbytte mellom folk som stoler på hverandre, en etablert praksis, slik familier har gjort i generasjoner, i form av turisthytter og andelslandbruk. I et bilkollektiv eier alle medlemmer flere biler sammen og betaler bare for å bruke bil, ikke for å ha den i garasjen. På samme måte spares både penger og miljø når et nabolag går sammen om å spleise på en gressklipper, fremfor at det står én gressklipper i hver eneste garasje.

Deling kan også være miljøvennlig ved at man faktisk reduserer bruken av en ting. Blant annet gir bildeling færre biler på veiene. Det igjen betyr bedre framkommelighet i byene, mindre lokal forurensning og klimautslipp. Fra UiO-magasinet Apollon sakser vi følgende[21]:

Ifølge Transportøkonomisk institutt vil de som er med på kollektive ordninger, redusere bilbruken og utslippene med om lag en tredel sammenliknet med bileiere. Å benytte bildelingsordninger, gjør terskelen for å bruke bil høyere. Bilbruken blir mer planlagt og bevisst, og gjør at folk i større grad benytter kollektivtransport, sykler eller går.

I noen land har delebilordninger eksistert i mange år, i Sveits helt siden 1948. Likevel er det først de siste årene at antallet som benytter seg av bildelingsordninger, har begynt å øke tydelig.

Lars Böcker, tilknyttet institutt for sosiologi og samfunnsgeograf ved Universitetet i Oslo, sier det slik:

– Folk har hørt om bildeling og sykkeldeling, men de fleste eier ennå sin egen bil. Delemobiliteten er slik sett fremdeles relativt begrenset, påpeker Böcker. Noen tall: I 2007 delte 300 000 brukere på 12 000 biler i 18 land. I 2010 var dette økt til 1,2 millioner brukere som delte på 31 000 biler i 26 land.

– Nå vokser det svært fort – særlig i den såkalte vestlige verden; London, Paris og Amsterdam er blant byene som virkelig satser. Men også i det globale sør. Bil- og sykkeldeling er blitt et verdensfenomen, mener forskeren.

Mer enn 800 000 sykler er nå tilgjengelige på 37 000 oppstillingsplasser i 712 byer på fem kontinenter. Når det gjelder bildelingsordninger, blir det anslått at mellom 20 og 26 millioner mennesker vil benytte seg av dette innen 2020.

– I Norge ser vi noe av den samme utviklingen, men vi ligger et godt stykke bak foregangslandet Sveits[22].

Det politiske spørsmålet er hvordan skal man få til mer av dette, og om det er en offentlig oppgave å legge til rette for at det skjer. Det offentlige er allerede engasjert i spørsmålet i noen grad i Norge. Bysyklene i norske byer er meget populære. Foreløpig finnes bysykkelordninger i Oslo, Trondheim, Stavanger, Drammen og Lillestrøm. I Oslo er den under betydelig oppskalering, og det foreligger planer om å tilby elsykler innenfor samme konsept.

Böcker igjen:

«Drøyt 30 000 osloborgere bruker 1650 bysykler – som i løpet av en sesong er ute på én million turer. I disse dager åpner et nytt anlegg med tre ganger så mange sykler, plassert helt ut til Ring 3, og nå kan man også hente seg sykkel med app eller en kode på mobilen»[23].

Et annet godt eksempel på ideell deling er prosjektet «Spontan samkjøring». Det dreier seg i praksis om å organisere og koordinere felles jobbtransport med personbil for arbeidstakere som skal til og fra jobb. Appene brukes til å finne og plukke opp folk som skal til og fra jobb, eller for å melde seg som interessert i å sitte på. Dette er et samarbeid mellom Bergen kommune, Hordaland fylkeskommune og Statens vegvesen.

 

Hva bør gjøres?

Delingsøkonomien tar form både som teknologidrevet formidlingsøkonomi (som Uber og Airbnb) og i en klassisk og ressursvennlig forstand; at flere deler på bruken av en ting, framfor å eie én hver. Begge deler har i seg muligheter til å bedre økonomiens virkeevne.

Delingsøkonomien må imidlertid inn i mer ordnede former. Produktivtetskommisjonen oppfordrer til å ta delingsøkonomien inn i den norske modellen, for å forhindre at den blir den trusselen mot den norske modellen som det råder sterk bekymring rundt. Ved å sørge for at å inkludere delingsselskapene, kan det samtidig sørges for at det betales skatt, og at selskapenes regelverk og praksis er i tråd med norsk lov. Dette gjør at delingsøkonomien kan bli et positivt bidrag både i forhold til produktivitetsvekst og nyskapning.

En sterk arbeidsgiver- og arbeidstagerside har sammen med et stabilt velferdssystem bidratt til å holde høy sysselsettingsgrad og rustet Norge for omstilling. Det norske arbeidslivet er tufta på den norske modellen, som vi også ønsker å opprettholde og lykkes med videre i framtida. I dag er den norske modellen under sterkt press. Lav produktivitetsvekst, omstilling grunnet oljekrisa, aldring av befolkningen med tilhørende utgifter til pensjon og helse- og omsorgstjenester, men ikke minst økt fart i bruk av ny teknologi som legger til rette for delings/formidlingsøkonomien.

Vi ønsker ikke å forby noen typer tjenester. De nye tjenestene må imidlertid gis rammer som sidestiller formidlingsøkonomien med annen virksomhet på områder som reguleringer, skatter og avgifter. For å oppnå en sunn konkurranse på teknologi kan ikke de nye virksomhetene gis store skattemessige fortrinn, slik de har i dag.

 

Hvordan bruker vi delingsøkonomien best mulig?

På sitt beste er delingsøkonomien svært positiv for effektiv ressursbruk, og de potensielle negative sidene er håndterbare.

Det gjelder spesielt delingsøkonomien i den ideelle, klassiske forstanden; at flere deler på bruken av en ting, framfor å eie én hver. På sitt beste bidrar delingsøkonomien til at vi gir hverandre midlertidig tilgang til den ledige kapasiteten som finnes – et rom, en sykkel, en bil, en drill – slik at flere bruker den samme tingen, og verdien kan utnyttes bedre, og at forbruket reduseres.

Ett godt eksempel hvor delingsøkonomien har et stort potensiale er privatbilismen. «På førti år er bilbruken femdoblet. Det finnes mer enn 2,5 millioner biler i Norge. Mens det i 1970 var drøyt fem personer per bil, er det i dag mindre enn to. Den norske gjennomsnittsbilen står parkert i 23 timer og 30 minutter i døgnet»[24].

Den britiske Government responce-rapporten har to konkrete forslag som kan bidra til å forsterke den ideelle delingsøkonomien. Det ene forslaget handler om å opprette «delingsbyer», det andre er å opprette et «inkubasjonssenter for delingsøkonomi»[25]:

“An Innovation Lab for the sharing economy should be created as an incubator and research centre. This should be led by private sector investment and supported by Nesta and Innovate UK[26]

The government should pilot a UK ‘sharing city’ – where transport, shared office space, accommodation and skills networks are joined together and residents are encouraged to share as part of their daily lives.”

 

Inntektssikring og sosiale rettigheter for freelancere under formidlingsøkonomien

Selv om Uber og Airbnb har bidratt til å forkludre delingsbegrepet, er det ingen tvil om at en teknologidrevet formidlingsøkonomi også har i seg muligheter til å bedre økonomiens virkeevne. En person som leie ut et rom som står tomt kan både gi personen inntekter, samtidig som hun utfordrer de etablerte hotelleierne – selv om hun gjør det via Airbnb.

Den største utfordringen som formidlingsøkonomien fører med seg, er etter vårt syn faren for økt bruk av freelancere. Dette er en utvikling som innebærer at risikoen og ansvar for sosiale kostnader/rettigheter overføres fra bedriften til frilanseren. Formidlingsøkonomien har på denne måten potensiale til å svekke behovet for faste ansettelser i enkelte yrkesgrupper, til fordel for økt freelancing.

Dette kan bety en mulighet for noen, og en utfordring for andre. Situasjonen må derfor følges, og det bør være en beredskap på å komme en slik utvikling i møte. Dette er en utviklingen det er to måter å motvirke på:

 

  1. Fagforeningene bør ta utfordringen med å organisere freelancere i større grad. De bør jobbe for å få selvstendig næringsdrivende og freelancere til å organisere seg. Fagforeningene bør etablere, finansiere og drifte velferdsordninger for freelancere, inntil videre på siden av det offentlige velferdssystemet.

 

  1. Arbeidsmiljøloven bør på sikt endres slik at arbeidsgivere får et større grad av arbeidsgiveransvar for freelancere enn i dag, slik at vi demmer opp mot en del av denne utviklingen.

 

Dette konkretiserer vi i de følgende to avsnittene.

 

Sosiale ordninger gjennom fagforening

Ulike partier og skiftende regjeringer har hatt som målsetting å styrke de sosiale ordningene for selvstendig næringsdrivende. For pensjon og foreldrepenger er det i dag akseptable ordninger, men å innføre dagpenger og sykepenger har historisk vist seg å være vanskelig og politisk krevende å få til en forbedring på.

Det mest politisk realistiske synes derfor i første omgang å være at man legger til rette for og oppfordre til at selvstendige næringsdrivende og freelancere organiserer seg i laug og foreninger, som kan etablere, finansiere og drifte private velferdsordninger på siden av det offentlige velferdssystemet.

I Norge er det liten tradisjon for å organisere freelancere og selvstendige næringsdrivende i fagforeninger. I USA er dette kommet mye lengre. «Freelancers Union i USA tilbyr sine medlemmer sosialforsikring, pensjonsavtale, helseforsikring, men bruker sin størrelse også til å forhandle fram rabatter på en rekke andre goder. De tilbyr juridisk rådgivning, standardkontrakter, skatteråd, ja alt som kan redusere de administrative byrdene for frilanserne. I tillegg tilbyr de et faglig og politisk fellesskap»[27].

«Ifølge Sara Horowitz, leder av Freelancers Union, arbeider nesten hver tredje som en uavhengig arbeider i USA – noe som tilsvarer 55 millioner mennesker – og tallet stiger. De har estimert at i 2020 vil mer enn 40 prosent av den amerikanske arbeidsstokken være frilansere i den forstand at de ikke er fast ansatt i en bedrift. Det er ingen grunn til å tro at denne utviklingen ikke også vil skje i Norge, om enn kanskje ikke med fullt så sterke utslag»[28].

Fagforeningene bør ta utfordringen med å organisere freelancere i større grad, også for å møte utfordringen på sosiale rettigheter. Om vi går inn i en periode med flere freelancere og selvstendig næringsdrivende, vil flere miste den tilkoblingen til velferdsstaten man har som lønnsarbeider.

 

Gi freelancere flere lovfestede rettigheter som fast ansatte

Et nøkkelspørsmål er om en såkalt mikroentreprenør som selger seg til et annet foretak er en freelancer eller en fast ansatt med de rettigheter og plikter det innebærer for selskapet[29]. I den norske arbeidsmiljøloven defineres en arbeidstaker som «enhver som utfører arbeid i annens tjeneste»[30]. Svakheten ved denne bestemmelsen er at den gir rom for omgåelse, ved at arbeidsgiver kan outsource oppgaver til freelancere, oppdragstakere og enkeltmannsforetak, for å unngå at oppdragsgiver ikke har ansvar for den enkelte arbeidsutfører.

I en periode hvor vi kan stå foran økt bruk av freelancere kan vi komme i en situasjon hvor et økende antall personer ikke fanges av arbeidstakerbegrepet.

Dette var en problemstilling som ble tatt opp av Ap, SV og Sp allerede i Innst. O. nr 100 (2004-2005)[31] fra Kommunalkomiteen om lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. Her mente de tre rødgrønne partiene at det «i lys av utviklingen som skjer med en økning i andre kontraktsrelasjoner i arbeidslivet, fortløpende burde vurdere behovet for å utrede endring av arbeidstakerbegrepet». Ved å gjøre en slik endring vil freelancere ol. i større grad komme inn under de reguleringene og forpliktelsene som i dag gjelder for ansatte og arbeidstakere gjennom arbeidsmiljøloven.

Forut for behandlingen i Stortinget ble dette diskutert i det forrige Arbeidslivslovutvalget (NOU 2004:5)[32]. Mens flertallet i utvalget mente det var «lite hensiktsmessig» med et utvidet arbeidsgiveransvar for konsernselskaper og andre med bestemmende innflytelse, viste mindretallet til Konsernutvalget og uttalte at «en målsetting må derfor være at lovverket sikrer arbeidstakeres rettigheter uavhengig av hva slags organisasjonsform som i øyeblikket velges, slik at man ikke kan organisere seg vekk fra det ansvar arbeidsgiver til enhver tid må ha».

Det som gjør forslaget relevant i delingsøkonomisammenheng, er om en utvikling leder til økt bruk av freelancere gjennom formidlingsselskaper også for foretak. Det lovforslaget som er tatt opp, dekker dette. Det dekker imidlertid ikke situasjoner hvor en freelancer tilbyr sitt arbeide til en privatperson gjennom en app[33].

Konkret forslag til endring av Arbeidsmiljøloven:

(1) Med arbeidsgiver menes i denne lov enhver som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste. Det som i denne lov er bestemt om arbeidsgiver, skal gjelde tilsvarende for den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten.

(2) Som arbeidsgiver etter denne lov anses dernest ethvert annet foretak som kan utøve bestemmende innflytelse over arbeidsgiver etter første ledd. Kan bestemmende innflytelse utøves av en gruppe av foretak, eller av foretak knyttet til slik gruppe, anses alle de foretak som er knyttet til gruppen av foretak som arbeidsgiver. Som foretak regnes også enkeltpersonforetak og stiftelser.

(3) Andre ledd får ikke anvendelse dersom et foretak eller gruppe av foretak gjør det overveiende sannsynlig at det likevel ikke har vært utøvd bestemmende innflytelse over arbeidsgiver etter første ledd.

(4) Bestemmende innflytelse anses i alle tilfelle for å kunne utøves når et foretak eller gruppe av foretak hos arbeidsgiver etter første ledd

a) eier så mange andeler av foretakskapitalen at dette gir flertallet av de stemmer som kan avgis,

eller

b) Kan velge eller oppnevne mer enn halvparten av medlemmene i besluttende foretaksorganer,

eller

c) kontrollerer mer enn halvparten av de stemmer som er knyttet til den del av kapitalen i foretaket som kan treffe de avgjørende beslutninger.

(5) Andre og fjerde ledd får ikke anvendelse hvor bestemmende innflytelse kan utøves av staten, Statens Bankinvesteringsfond eller Statens Banksikringsfond.

 

Likere konkurransevilkår for næringslivet

Det er ingen særregler for formidlingsøkonomiselskapene i Norge, på den måten at det meste av økonomisk aktivitet fra formidlingsvirksomhet over en viss størrelse er skattepliktig, på linje med annen virksomhet. Det gjelder både nye og gamle næringer[34]. Man plikter selv å oppgi hvor mye inntekt man har fra for eksempel å kjøre Uber, slik at denne tjenesten, som annen taxivirksomhet, er ikke svart. Selv ulovlig og uten løyve er inntekt fra Uber-kjøring innberetningspliktig.

At et internasjonalt selskap tilbyr sine tjenester gjennom en smartere app enn andre selskaper skal selvsagt ikke være diskvalifiserende. Tradisjonelle næringer skal ikke gis særfordeler i kampen mot nye aktører.

Likevel er det rimelig å si at det i dag er skattemessige vilkår som begunstiger de nye selskapene, spesielt innen taxitjenester og hotelliknende virksomhet formidlet gjennom internasjonalt eide formidlingsselskaper, sammenliknet med de tradisjonelle selskapene. Dette er en urettferdighet som man bør se nærmere på.

Denne ulikheten har to dimensjoner.

  1. Det ene er at det i praksis er ulike vilkår for nye og tradisjonelle tilbydere av tjenester. Disse bør jevnes ut.
  2. Det andre er at det er ulike regler for norske og internasjonale aktører. Disse bør jevnes ut.

Det første er lettere å få til enn det andre. Dette kommer vi inn på i det følgende, med konkrete forslag.

 

Likere rammevilkår for ulike aktører i Norge – rapporteringsplikt for formidlingsselskapene

Hovedregelen i dag er at personen som utfører tjenesten (sjåføren, boligutleieren, bilutleieren) skal betale skatt- og avgift for sine inntekter. I dag er myndighetene avhengig av at folk rapporterer dette selv. Potensialet for skatteunndragelse er altså stort, selv om det ikke riktignok ikke er påvist mer svart arbeid i delingsøkonomien enn i andre sektorer[35].

Den beste løsningen på dette er at formidlingsselskapene pålegges tredjepartsrapportering, på samme måte som bank- og forsikringsbransjen. Skattedirektøren har påbegynt en dialog med noen av de største aktørene for å på plass dette, men det er ikke klart hvor langt dette arbeidet har kommet. Som Thornes og Thuve (2015) viser i sin masteroppgave kan det være vanskelig for norske myndigheter å pålegge slik rapporteringsplikt for utenlandske delingsselskaper.

Vi mener det bør innføre tredjeparts rapporteringsplikt for formidlingsaktørene. Det betyr at formidlingsselskapene rapporterer på hvem som utfører tjenester for dem og inntektene deres, på lik linje med bank- og forsikringsbransjen.

 

Likere vilkår for ulike aktører i Norge – formidlingsselskapene inn i momsregisteret

Flere av formidlingsaktørene tar et gebyr for tjenesten de tilbyr. Hvis den totale omsetningen til selskapet overstiger 50 000,- kr i året skal det betales merverdiavgift av dette. Det er derfor viktig å følge opp at aktørene som passerer denne terskelen registrerer seg i MVA-registeret.

Etter innføringen av e-momsen i 2011 skal også utenlandske selskaper som tilbyr elektroniske tjenester til privatpersoner i Norge registrere seg i det såkalte VOES-registerert (VAT on e-Services). Noen internasjonale aktører, som Airbnb, har gjort dette. Andre, som for eksempel Uber[36], ser ikke ut til å ha gjort det, ifølge Thornes og Thuve (s. 59).

 

Utleie av rom

For en oversikt over hva andre land gjør, se Vedlegg 2

HMS-delen
Det har vært påstått at personer som leier ut rom privat gjennom Airbnb slipper unna alle de kravene til helse, miljø og sikkerhet som hoteller må følge.

Det er ikke helt riktig. Utleieboliger i Norge reguleres i dag gjennom tekniske forskrifter og plan- og bygningsloven. Her stilles det krav til blant annet brannsikkerhet, lys, støy, luft, rom til oppbevaring og radonnivå. Kommunen har rett til å undersøke om utleide rom er i henhold til slike krav.

Spørsmålet er nok i større grad om hvorvidt utleier kjenner til og følger opp disse kravene. Her har kommuneadministrasjonen på de stedene hvor det leies mye ut til korttidsleie gjennom for eksempel Airbnb et ansvar for å sjekke at de utleide rommene er i henhold til nasjonale standarder. Siden tilgjengelige rom ligger åpent ute på nettet bør det være en relativt smal sak å foreta stikkontroller.

Skattedelen
Det sentrale skattespørsmålet når det gjelder utleie av rom gjennom Airbnb er om det er hobby eller næringsinntekt[37]. Thornes og Thuve viser til et eksempel hvor en NHH-student har tjent 100.000 kr skattefritt ved utleie av rom i egen bolig på Airbnb. Dette er fullt lovlig, så lenge man leier ut mindre enn halvparten av boligens verdi, mens man fortsatt bor i leiligheten. Da regnes det ikke som en skattepliktig aktivitet.

Det finnes likevel skatteregler som kan dekke inn dette. I tillegg til de reglene som er redegjort for i Vedlegg 1 bakerst, kan slik utleie ifølge Skatteetaten regnes som næringsvirksomhet, og dermed moms og skatt på overskudd:

«Også utleie i mindre omfang enn nevnt ovenfor kan være virksomhet. Dette vil bl.a. være tilfelle når skattyter har et høyt aktivitetsnivå, f.eks. i forbindelse med intensiv korttidsutleie»[38].

Dette er foreløpig skattemessig upløyd mark. Hva som ligger i formuleringen om «intensiv korttidsutleie» er det liten praksis på.

For å oppnå skattemessig større grad av likere vilkår mellom overnattingsteder og hoteller på den ene siden, og Airbnb og andre liknende aktører på den andre, er det derfor slik vi ser det to muligheter:

  1. Den ene er å få Skatteetaten til å gå lenger inn i materien i det som dreier seg om «intensiv korttidsutleie», og få prøvd noen saker.
  2. Det andre er å presisere Skatteloven på en måte som går at privat utleie som åpenbart går hoteller og andre overnattingssteder i næringen.

Dagens regler om utleie sier følgende (Skatteloven 7.2, første ledd):

Utleieinntekt fra egen bolig er skattepliktig, unntatt når:

  1. eieren benytter minst halvparten av boligen til egen bruk, regnet etter utleieverdien.
  2. hele eller en større del av boligen leies ut for inntil 20.000 kroner i inntektsåret.

Om utleie er skattepliktig etter dette paragrafen inntrer en skatt på 25 prosent, som er skattesatsen for kapitalinntekt.

Vår anbefaling er i første omgang å avvente Skattedirektoratets arbeid på området for å se hvilke grenseoppganger som gjelder, samt at man holder et øye med utviklingen av omfanget av Airbnb, før man vurderer å endre loven.

Å skaffe seg en slik oversikt henger sammen med rapporteringsplikten, som vi omtaler lenger opp. En slik rapporteringsplikt er et sentralt punkt, fordi Skatteetaten i dag ikke har fullstendig oversikt over hva slags inntekter som skapes fra den typen formidlingsvirksomhet, og dermed heller ingen oversikten over omfanget eller hva slags trussel dette utgjør mot hoteller og annen overnattingsvirksomhet.

Om det senere skulle bli aktuelt å innføre skatt på utleie gjennom Airbnb og tilsvarende, for å likestille ulike aktører som åpenbart opererer i samme marked, blir det så et valg om man

  1. Regner inntektene som næringsinntekt, som dermed blir momspliktig og skattepliktig på overskudd etter gjeldende satser, eller
  2. Regner inntektene som kapitalinntekter, og dermed pålegges 25 prosent skatt.

Om det blir aktuelt å innføre skatt på privat utleie, mener vi at det bør gjøres innenfor eksisterende 7.2 (som kapitalinntekter), hovedsakelig fordi det er enklere både for utleier og skattemyndigheter. Om dette blir aktuelt, foreslår vi:

Skatteloven endres slik at 7.2.1a gis følgende tillegg: «og man leier ut til færre enn fem leietakere i løpet av et år».

Et slikt tillegg vil skjerme utleieenheter rettet mot lengre tids leie, for eksempel studenter, mens personer som har fem eller flere leietakere i løpet av et år utløser en skatteplikt på lik linje med utleie av hele boligen. Dette vil i praksis bety at om du har flere enn fem leietakere på ett år og tjener over 20 000 kroner, så må du skatte 25 prosent av hele inntekten, som er skattesatsen for kapitalinntekt.

Kravet til antall overnattingsgjester kan også settes høyere.

 

Taxivirksomhet

I dag er ordinære taxiløyver regulert gjennom yrkestransportloven. Det er fylkene som deler ut løyver, og de fleste steder deles løyver ut sammen med en kjøreplikt. Det betyr at om du får løyve, så har du samtidig plikt til å være tilgjengelig og på veien til gitte tider. Dette for å sørge for at det også er tilgjengelig taxier på de mest upopulære tidspunktene.

Uber og Haxi regner seg ikke som en ordinær drosjevirksomhet, og de er derfor heller ikke omfattet av løyvesystemet og dermed naturlig nok heller ikke av kjøreplikten.

Tre sjåfører fra Haxi i Stavanger ble tiltalt for å drive ordinær taxivirksomhet, men frikjent i Stavanger tingrett. For kort tid siden ble de også frikjent i Gulating lagmannsrett. Under behandlingen av Haxi-saken delte lagmannsretten seg i to. Flertallet mente at appen ikke er å regne som en «offentlig plass». Derfor har det ikke noe å si om sjåføren faktisk befinner seg på et offentlig plass når han tar imot et kjøreoppdrag. Etter mindretallets syn må «offentlig plass» forstås som et sted der offentligheten ferdes, og at det avgjørende er om bilen befinner seg på offentlig plass når transportoppdraget påbegynnes. Denne dommen er anket videre til Høyesterett som nå har bestemt seg for å behandle saken.[39]

En dom i Oslo Tingrett har også frikjent en Uber-sjåfør for det samme32.

Det omstridte punktet i sakene er Yrkestransportlovens §4, der det står: «Den som mot vederlag vil drive nasjonal eller internasjonal persontransport med motorvogn, må ha løyve. Det same gjeld den som utfører persontransport mot vederlag på liknande måte som drosje når tilbod om transport vert retta til ålmenta på offentleg plass.»

Utvalget mener at det bør være rimelig like vilkår mellom aktører som operere i samme bransje. Det overordnede spørsmålet er derfor om man skal, for å gjøre konkurransen mellom Uber og den etablerte drosjenæringen mer rettferdig, enten:

  1. Gjøre drosjevirksomheten fri for løyver og kjøreplikt, eller
  2. Underlegge Uber og andre selskaper et løyveregime som i større grad minner om dagens system, med regulerte rettigheter og plikter.

Fordelen med dagens løyvesystem er at det er mulig å regulere antallet drosjer, og sette krav om tariffavtale, politiattest, fast ansettelse og ikke minst kjøreplikt. Kjøreplikten har vært regnet som sentral, fordi fordelen med kjøreplikten er at det foreligger et taxitilbud til alle døgnets tider, alle årstider, alle værtyper osv.

 

  • Hva skjer hvis kjøreplikten forsvinner? At kjøreplikten forsvinner trenger ikke bety at det ikke er tilgjengelige biler. Dette vil markedet kunne løse dette rimelig bra selv, i alle fall i store byer, hvor Haxi og Uber har vært de største utfordringene.
  • Tariff eller politiattest? Den store ulempen ved å fjerne løyvet er at det ikke uten videre vil være grunnlag for å kreve tariffavtale eller politiattest. Dette er imidlertid heller ikke til hinder for at bransjen – eierne og de ansatte ordner dette selv. I dag har alle Uber-drosjene i Norge krav om politiattest.
  • Hva skal regulere det totale antall drosjer? Den største ulempen ved å fjerne løyvet framstår som mangelen på kontroll på det totale antall drosjer. Erfaringen fra frislippet av løyver i for eksempel Oslo kommune under høyrebyrådet har vist at ved for mange løyver / drosjer i omløp, så øker faren for at inntjeningen synker for den enkelte sjåfør, kampen om kundene blir tøffere, og marginene blir mindre. Ved å fjerne løyvesystemet er vi i praksis over i en frislippsituasjon, hvor muligheten til å regulere antall løyver faller bort. Dette vurderer utvalget som uønsket.

 

Den omstridte lovformuleringen knyttet til løyve er «offentleg plass». Om man ønsker å inkludere Haxi og Uber i løyvesystemet, blir det derfor et lovteknisk valg om man skal enten a) regne en app som en «offentlig plass», eller b) fjerne kravet om «offentlig plass» i loven.

Vi foreslår at leddet som omhandler «offentleg plass» i Yrkestransportloven endres eller fjernes, slik at også andre typer tilbud av betalt persontransport dekkes av yrkestransportloven. 

Imidlertid kan man avvente Haxi-dommen i Høyestererett før man vurderer hvor nødvendig dette er[40].

Om man imidlertid ønsker å fjerne muligheten helt for Uber til å drive virksomhet, kan man endre løyvesystemet fra å gi løyver til enkeltpersoner, til å gi dem til drosjeselskaper. Ubers forretningsmodell er basert på at hver sjåfør kjører for seg, som selvstendig næringsdrivende uten annen form for koordinering enn appen. Yrkestransportloven referer i dag gjennomgående til «den som utfører persontransport». Ved å åpne opp for at selskaper kan få tildelt løyver, og ikke bare enkeltpersoner og selvstendig næringsdrivende, vil man i større grad også kunne sette krav i løyvene om ordnede arbeidsansettelses- og lønnsvilkår for ansatte, for eksempel i form av fast ansettelse og tariffavtale.

 

Likere vilkår for norske og utenlandske aktører – reglene for fast driftssted

I dag er det krav om fast driftssted for at skatteplikt skal utløses. Internasjonale selskaper som Airbnb og Uber unngår store skatteregninger som andre selskaper må betale, fordi kjernen i selskapenes forretningsvirksomhet er å operere gjennom digitale plattformer som krever liten grad av fysisk tilstedeværelse i landene de har aktivitet i. De oppfyller dermed ikke kravet om fast driftssted, og er derfor heller ikke skattepliktig i Norge[41].

Internettbaserte selskaper slipper dermed unna selskapsskatt til tross for at de kan ha en betydelig omsetning i landet. Dette er å vinne konkurransen på skatt, ikke på teknologi. Slik kan det ikke være. I sin rapport viser OECD hvordan selskapene er flinke til å eliminere eller redusere skatteforpliktelser gjennom hele selskapskjeden (OECD, 20151). Istedenfor den fryktede dobbeltbeskatningen har vi dermed fått et system med «dobbel nullskatt».

Internasjonalt jobbes det for at kravet til fast driftssted må reduseres gjennom det såkalte BEPS-prosjektet til OECD. Det overordnede målet er «å sikre at fortjeneste beskattes der de økonomiske aktivitetene som genererer fortjeneste utføres, og der verdiskapningen finner sted» (OECD, 2014) [42].

OECDs endelige rapporter om BEPS (Base Erosion and Profit Shifting)[43] ble lagt frem i oktober 2015. Den tar for seg hvordan aggressiv skatteplanlegging fra multinasjonale selskaper kan møtes. Det overordnede målet er «å sikre at fortjeneste beskattes der de økonomiske aktivitetene som genererer fortjeneste utføres, og der verdiskapningen finner sted» (OECD, 2014)[44]. For den digitale økonomiens del har det vært særlig viktig å stramme inn reglene for når et selskap blir skattemessig hjemmehørende i et land.

I delrapporten Action 1: Addressing the Tax Challenges of the Digital Economy[45] drøftes det hvordan denne utfordringen kan møtes, blant annet ved at kravet om fast drifssted erstattes med et krav om «betydelig økonomisk tilstedværelse» (OECD, 2015). Både dette og andre tiltak som drøftes i delrapporten er imidlertid ikke en del av den endelig anbefalingen fra BEPS, og vil dermed ikke konsekvenser for internasjonale skatteavtaler. Foreløpig har BEPS-prosjektet landet på å kun anbefale noen mindre endringer i kravet om fast drifssted (se delrapporten for Action 7 Preventing the Artificial Avoidance of PE Status)[46]. Det slås likevel fast at medlemsstaten står fritt til å innføre strengere regler. Det er ventet en oppfølgingsrapport om den digitale økonomi i 2020.

Vi mener det er avgjørende at Norge sikrer like konkurransevilkår for norske og utenlandske delingsselskaper. En rekke av formidlingsaktørene som operer i den norske delingsøkonomien i dag er startet av kreative norske gründere. Det er urimelig at disse skal skattlegges hardere enn store multinasjonale konsern.

Norske myndigheter bør derfor snarest vurdere om de anbefalte endringene i internasjonale skatteavtaler som har kommet ut av BEPS-prosjektet er tilstrekkelig for at aktørene skal behandles på likefot.

Hvis det ikke er tilfelle må Norge vurdere ytterligere tiltak i norsk internrett, herunder innføring av selskapsskatt for selskaper med betydelig økonomisk tilstedeværelse. Tanken bak e-momsen som ble innført i 2011 var nettopp å sikre like konkurransevilkår for norske og utenlandske aktører. Selskapsskatten bør også vurderes på slike vilkår.

 

Likere vilkår for norske og utenlandske aktører – rapportering på internprising

En utfordring for formidlingsselskaper er at de ofte har registrert patentet sitt i skatteparadiser (Uber, Airbnb), og leier patentet av seg selv gjennom en internfastsatt pris. Det betyr at man kan bruke organiseringen til å flytte inntekt far ett land med høyere skatt til et land med lavere skatt. De politiske problemstillingen knyttet til internprising er omfattende, og er større enn bare å dreie seg om patenter for formidlingsselskaper.

OECDs BEPS-arbeid har konkludert med å etablere en standard rapporteringsmåte for internprising. For Norges del er retningslinjer fra OECD delvis innearbeidet som norsk internrett etter skattelovens § 13-1 fjerde ledd[47]. Vi har ikke hatt anledning til å vurdere om Norge trenger sterke lovgivning på dette området, eller om det holder å følge opp de lovene vi allerede har.

 

Andre forslag

Utrede konsekvensene for norsk arbeidsliv

Det er foreløpig usikkert i hvilken grad formidlingsøkonomien utgjør en trussel for mange lav- og middelklassearbeidsplasser i Norge. Det finnes ingen systematisk oversikt over hvilke typer jobber som kan være utsatt i Norge, og i hvilken grad det vil bety at folk vil oppleve en endring mot sin vilje fra fast ansatt til freelancere.

Det er fullt mulig å gjøre analyser som viser hvordan teknologi påvirker ulike jobbtyper. Det er allerede gjort analyser på hvilke effekter robotisering kan ha på norsk næringsliv[48], hvor man finner spesielt at lavtlønns- og lavkompetanseyrker ser ut til å være mest utsatt, men også butikkansatte, resepsjonister og kontormedarbeidere kan påregne å bli overflødige i framtidas arbeidsliv. Noe tilsvarende analyse finnes imidlertid ikke på delingsøkonomi, men det er nærliggende å tro at det kan være stor grad av overlapp.

En sentral problemstilling vil derfor være om robotisering truer lavtlønns- og lavkompetanseyrker mer enn det delingsøkonomien gjør.

Dette har utvalget ikke gått nærmere inn i, men denne og andre tilstøtende problemstillinger vil være en sentral problemstilling for videre utredninger.

 

Vedlegg 1

Skatteregler i Norge for formidlingstjenester

Hovedregelen er at det gjelder ingen særlige unntaksregler for skatt på formidlingsselskaper.

Utleie av bil og andre gjenstander: Hvis brutto leieinntekt er mindre enn 10 000,- kr i året og du også bruker bilen/gjenstanden privat er inntekten skattefri. Hvis utleieinntektene overstiger 10 000 kroner skal inntektene rapporteres i selvangivelsen. Det er det samme om utleien skjer privat eller gjennom en formidler (applikasjon eller nettjeneste som nabobil.no).

Utleie av bolig: Utleieinntekter fra bolig er i utgangspunktet skattepliktig, men det er to viktige unntak i loven, jf. skatteloven § 7-2. For det første er inntekter under 20 000,- kr skattefrie uansett. For det andre er hele inntekten skattefri hvis du bruker minst halvparten av boligen, beregnet etter utleieverdi, til eget bruk.

Skattefrie småjobber: Det er skattefritak på utføring av noen typer småjobber. For arbeidsoppdrag som ikke er i arbeidsgivers hjem, er grensen for skattefri lønn kr 1 000 per år. Skattefritaket er utvidet til kr 6 000 i de tilfeller lønnsmottakeren utfører arbeid i betalerens eget hjem eller fritidsbolig. Grensen gjelder per oppdragsgiver, så det er i prinsippet mulig å utføre mange små oppdrag skattefritt. Mange oppdrag hos forskjellige arbeidsgivere kan likevel bli vurdert som virksomhet. Skattefritaksordningen gjelder ikke visst du er selvstendig næringsdrivende innen samme fagfelt som oppdraget gjelder.

Hobby vs. næringsvirksomhet: Hobbyinntekter er skattefrie, mens inntekter fra næringsvirksomhet er skattepliktig. Kriteriene for næringsvirksomhet er at inntekten drives for egen regning og risiko, har et visst omfang, er egnet til å gå med overskudd over tid og tar sikte på en viss varighet. Internett er ingen skatte- og avgiftsfri sone, og f.eks. de største bloggerne i Norge skattes som næringsinntekt.

Avgiftsplikt: Private aktører med mer enn 50.000 kr i omsetning i løpet av en 12 måneders periode er pliktig til betale merverdiavgift. For at avgiftsplikt skal utløses må inntekten anes som næringsinntekt. Den ordinære satsen på merverdiavgift er 25 %. Etter mval. § 5-3 og § 5-5 er både persontransport mv. og romutleie i hotellvirksomhet mv. avgiftspliktige tjenester med redusert sats på 8 %. Avgiftspliktige aktører skal registrere seg i Merverdiavgiftregisteret.

E-moms: I 2011 ble det innført merverdiavgiftsplikt når privatpersoner bosatt i Norge kjøper elektroniske tjenester fra utlandet. En viktig begrunnelse for regelendringen var at norske og utenlandske leverandører skulle ha like konkurransevilkår. Det innebærer at utenlandske delingstjenester som Airbnb og Uber er avgiftspliktig til Norge. Per i dag har Airbnb registrert seg i det internasjonale MVA-registeret (VOES) og betaler moms til Norge, mens Uber ikke har gjort det.

Selskapsskatt: Selskaper som er hjemmehørende i Norge skal betale selskapsskatt på 25 % av overskuddet til virksomheten. Utenlandske aktører som Uber, Airbnb og Lyft er organisert på en måte som gjør at slik skatteplikt ikke utløses.

Ulovlig inntekt er skattepliktig: Ulovlig virksomhet på grunn av manglende tillatelse i et offentlig reguleringssystem er ingen skattefritaksgrunn. Det spiller ingen rolle om Uber-sjåførene har drosjeløyve eller ikke, det skal fortsatt skattes av inntekten.

 

Vedlegg 2

Hva gjør andre land for å møte konkurransen fra Airbnb?

En oversikt laget av paraplyorganisasjonen Hotrec («Association of Hotels, Restaurants, Cafes and similar establishments in Europe» i 2015 gjennomgår hvordan andre land regulerer privat utleie[49]. Det skilles gjerne mellom delt overnatting (hvor verten er tilstede / home-sharing) og utleie (verten er ikke tilstede):

  • I San Fransisco er det en grense på 90 dager for utleie der verten er fraværende. Delt overnatting, der verten selv bor i boligen, har ingen begrensning.
  • Santa Monica forbyr utleie med varighet under 30 dager, og tillater kun delt overnatting så lenge verten er registrert og betaler hotellskatt.
  • Myndighetene i Portland gir tillatelse til utleie, og New York City har begrenset kortidsutleie til 30 dager pr år.
  • I Washington DC har fagbevegelsen foreslått å forby utleie (host-absent).
  • Quebec har valgt en annen tilnærming. Der er privat utleie eller delt overnatting via formidlingsplattformer legalisert under forutsetning av skatteinnkreving og økt frekvens på tilsyn.
  • I Paris sørger Airbnb for at gjestene betaler inn skatt, og Airbnb betaler inn til myndighetene på vegne av verten[50].
  • I Milano må privat korttidsleie følge samme reguleringer som hotellnæringen når det gjelder skatt på overnatting, det å kunne redegjøre for gjestenes identitet og å bidra til statistikk over turismen.
  • I Berlin må boligeiere registrere seg hos lokale myndigheter for utleie og leietakere må ha godkjenning av deres huseier før korttidsutleie annonseres.
  • I Amsterdam må korttidsutleie registreres hos lokale myndigheter og betale byens turistskatt; fem prosent, som samles inn av Airbnb og betales på vegne av byens verter. Det er satt en øvre grense på 60 dager utleie pr år, til maks 4 personer pr gang. Kommunale boliger (eller boliger med regulert husleie) kan ikke leies ut som feriebolig. Utleie av flere rom i en og samme bolig til flere personer på likt, anses som ulovlig hotelldrift og er ikke tillatt. Det trengs ikke spesiell tillatelse, men myndighetene anbefaler at veiledning om brannsikkerhet følges og at naboer varsles om utleiepraksisen. Inntekt fra ferieutleie, skattes som vanlig inntekt.
  • I Barcelona må utleier må registreres og det stilles krav til sikkerhet og minimum kvalitetsstandard. Det betales skatt på leieinntekter og turistovernatting (€0,65 pr seng/natt), og utleie er begrenset til 31 dager, to eller flere ganger pr år (med andre ord, et leieforhold kan maks vare i 30 dager). Fra september 2015 – september 2016 tillates ingen nye utleieforhold, og myndighetene trekker inntil 80 % av bøter gitt til uregistrert utleiere dersom de gjør boligen tilgjengelig som boligsosialt tiltak i minst 3 år.

Hotrec bruker funnene for å illustrere at de eksisterende virkemidlene for å regulere turistovernattinger preges av utdaterte definisjoner, som ikke omfatter nye forretningsmodeller med privat korttidsutleie. De etterlyser oppdatert terminologi i eksisterende lover, og et lovverk som i større grad understreker trygghet og sikkerhet for kunden, i det de mener at uregulert utleie øker risiko for besøkende og bolig.

De mener videre det trengs regulering for å sikre at verter leier ut bolig med sikkerhetsmessig god stand, og at formidlingstjenester forsikrer om at de kun lister opp utleieobjekter som følger sikkerhetsmessige krav. Hotrec understreker at skattesiden er et hovedpoeng. De mener myndighetene går glipp av store summer i turistskatt, sosiale avgifter og til og med moms. De mener derfor det trengs oppdaterte skatteregler med mulighet for oppfølging og sanksjoner. De nevner også at det i dag er det europeisk sikkerhetskrav om å lagre gjestenes identitet ved ankomst, slik forordningen fra Schengenavtalen sier. Dette forholder private utleiere seg ikke til. De etterlyser derfor klarhet i privat utleies status i forhold til Schengenavtalen.

Hotrec tar også opp spørsmålet om arbeidstakerrettigheter. Arbeidere involverte i uregulert utleie har sjelden arbeidskontrakt eller de fordelene som følger ved faste ansettelser. De etterlyser en standard for rettigheter og plikter tilsvarende en arbeidskontrakt.

Andre forhold de tar opp, er arealbruk, forholdet til infrastruktur og nærmiljø, og utleieomfang. De mener å se en utvikling hvor leie av hele boliger, der verten ikke er tilstede, øker. Tilfeller hvor en vert leier ut flere boliger, gjerne i samme bygning, nærmer seg tilfeller av ulovlige hoteller eller utleieagenter. De mener derfor det trengs regulering av hvor mange utleieobjekter en vert kan ha registrert til samme tid.

 

 

Kildeliste

[1] https://www.civita.no/2016/04/20/delingsokonomi-hva-er-egentlig-nytt

[2] http://www.statista.com/statistics/244995/number-of-paying-spotify-subscribers/

[3] http://www.sifo.no/files/delingsokonomi/020216sifoDS.pdf

[4] http://www.nettavisen.no/na24/dette-er-verdens-mest-verdifulle-start-ups/3423201903.html

[5] I tillegg påstår Haxi at de har 6 000 sjåfører i Nord-Europa og 1 millioner nedlastinger av Haxi-appen. Dette er ikke bekreftede tall. http://www.insidetelecom.no/artikler/en-million-har-brukt-appen-som-far-drosjesjaforene-til-a-rase/191161

[6] http://www.sifo.no/files/file80438_nordmenn_om_delingsokonomi.pdf

[7] http://frifagbevegelse.no/bloggen/delingsokonomi-eller-stjelingsokonomi-6.185.359119.1c6ee27177

[8] http://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2016/03/05/0917/Delingskonomi/lo-ser-store-utfordringer-i-delingskonomien

[9] http://www.osloby.no/nyheter/Uber-sjafor-frifunnet-i-Oslo-tingrett-8275455.html

[10] http://beta.skatteetaten.no/informasjon-om-delingsokonomi-pa-skatteetaten-no-vi-trenger-dine-innspill/

[11] https://www.ikt-norge.no/kommentar/delingsokonomien-kommer-er-det-bra-eller-darlig/

[12] http://www.skatt.no/2016/02/18/er-avhengig-av-aerlige-skattebetalere/

[13] http://www.nhh.no/en/research-faculty/norwegian-center-for-taxation-(nocet)/research/master-theses/thornes-thuve-2015.aspx

[14] http://www.transportarbeider.no/kunder/ntf/mm.nsf/lupgraphics/TaxioverenskomstenNy2014-2016.pdf/$file/TaxioverenskomstenNy2014-2016.pdf

[15] For eksempel blir det ikke mer freelancing om en app formidler kontakt mellom kunder og personer som allerede er freelancere, for eksempel enkeltrengjørere organisert i egne selskap.

[16] http://www.dn.no/grunder/2016/01/29/2012/-ungdom-vil-ha-deling-og-frihet-heller-enn-fast-jobb-og-leilighet

[17] http://www.dn.no/grunder/2016/01/29/2012/-ungdom-vil-ha-deling-og-frihet-heller-enn-fast-jobb-og-leilighet

[18] http://www.dn.no/grunder/2016/01/29/2012/-ungdom-vil-ha-deling-og-frihet-heller-enn-fast-jobb-og-leilighet

[19] https://www.tekna.no/globalassets/filer/rapporter/teknas-teknologibarometer-2015.pdf

[20] Dette har koblinger til sirkulærøkonomi. Der lineær økonomisk modell baseres på utvinning, produksjon, bruk og kast, baserer en sirkulær økonomi seg på gjenbruk (herunder deling) og reparasjon og oppgradering/oppussing før materialgjenvinning. En sirkulær økonomi har både økonomiske og miljømessige insentiver. Det er mange gode tiltak i dag som driver reparasjon og oppgradering av kasserte produkter, f.eks. verksted som setter i stand gamle mobiler og pc’er så det kan selges billig til de som ikke har behov for de nyeste eller mest funksjonelle produktene på markedet. Dette er heller ikke en ny økonomi, men har hittil vært mer styrt av økonomisk vinning, enn miljøhensyn.

[21] Hentet fra http://www.apollon.uio.no/artikler/2016/2_smartebyer_delemobilitet.html

[22] Hentet fra http://www.apollon.uio.no/artikler/2016/2_smartebyer_delemobilitet.html

[23] http://www.apollon.uio.no/artikler/2016/2_smartebyer_delemobilitet.html

[24] http://www.apollon.uio.no/artikler/2016/2_smartebyer_delemobilitet.html

[25] https://www.gov.uk/government/uploads/system/uploads/attachment_data/file/414111/bis-15-172-government-response-to-the-independent-review-of-the-sharing-economy.pdf, side 3.

[26] Nesta er et britisk ideelt selskap som støtter innovasjonsaktiviteter, finansiert gjennom lotteritilskudd. Innovate UK tilsvarer Innovasjon Norge.

[27] https://www.ikt-norge.no/kommentar/delingsokonomien-kommer-er-det-bra-eller-darlig/

[28] https://www.ikt-norge.no/kommentar/delingsokonomien-kommer-er-det-bra-eller-darlig/

[29] https://teknologiradet.no/norge-2030/delingsokonomien-gronn-grunderboom-eller-losarbeidersamfunn/

[30] Aml §1.8 første ledd

[31] https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Odelstinget/2004-2005/inno-200405-100/

[32] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-nou-2004-5-innstilling-fra-arbeid/id96309/

[33] Om det er mulig å strekke dette enda lenger, slik at det kan for eksempel gjelde en form for arbeidsgiveransvar også i de tilfellene hvor en privatperson leier inn noen til å gjøre en jobb for seg på korte oppdrag, er noe vi ikke har hatt muligheten til å gå inn i i dette arbeidet. Det er eventuelt et spørsmål for en større utredning.

[34] Skillet mellom «nye» og «tradisjonelle næringer» er misvisende. Oslo Taxi har i flere år tilbudt drosjebestilling gjennom app. Dagens hoteller i Norge har full mulighet til å registrere seg på AirBnB, slik blant annet Hotell Gloppen har gjort.

[35] http://www.vg.no/nyheter/innenriks/skatt/skattedirektoeren-er-uber-optimist/a/23593668/

[36] Det er også verdt å merke seg at en del formidlingsaktører ikke tar noe gebyr for tjenesten sin. Disse skal selvsagt ikke betale moms.

[37] Delingsøkonomien kan skape nye gråsoner for hva som regnes som næringsvirksomhet og ikke. For det første er ikke grensen mellom hobby og næringsvirksomhet klart definert i loven. Det kreves en konkret helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle. Uber-sjåfører som kjører lite vil f.eks. kunne falle inn under hobbyvirksomhet, mens Uber-sjåfører som kjører mye trolig vil regnes som næringsvirksomhet. Siden hobbyinntekter er skattefrie, mens næringsvirksomhet er skattepliktig er dette et viktig skille. Også for boligutleie vil det kunne oppstå gråsoner. Inntekt fra utleie av en bolig du selv bor i vil som regel være skattefri, men personer som driver intensiv korttidsutleie vil i noen tilfeller kunne regnes som næringsdrivende. Her vil bedre veiledning og informasjon fra skattemyndighetene til de aktuelle aktørene være viktig. Det er også avgjørende at formidlingsaktørene tar sin del av ansvaret ved å selv spre informasjon til både dem som selger og dem som kjøper tjenester gjennom plattformene deres.

[38] http://www.skatteetaten.no/no/Radgiver/Rettskilder/Handboker/lignings-abc/kapitler/v/?mainchapter=174489&chapter=174498#x174498

[39] http://www.aftenposten.no/osloby/nyheter/Haxi-saken-til-Hoyesterett-8418441.html?spid_rel=2

[40] En slik lovendring kan medføre at limousintjenester og liknende også blir omfattet av løyvesystemet. Det vil i så fall betyr at limousintjenesten vil komme innenfor løyveområdets ordinære krav til vandel og forretningsførsel, og er i så fall en relativt liten pris å betale. Hvis det er ønskelig å holde limousintjenester utenfor kan dette eventuelt presiseres i lovverket.

[41] Thornes og Thuve (2015) har kartlagt selskapsstrukturen til Uber og Airbnb. De viser at begge er strukturert på en måte som muliggjør internasjonal skatteminimering. Airbnb behandler sine europeiske transaksjoner gjennom Airbnb Ireland, mens Uber opererer gjennom Uber BV og Raiser Operations BV i Nederland. Inntektene sendes så videre til henholdsvis skatteparadisene Jersey og Bermuda, før de til slutt ender opp hos moderselskapene som begge er registrert i Delaware USA. Delstaten Delaware har de siste årene blitt kjente som USAs interne skatteparadis, og har blant annet blitt omtalt av Tax Justice Network som verdens mest lukkede jurisdiksjon (Tax Justice Network, 2009).

[42] https://www.oecd.org/ctp/tax-challenges-digital-economy-discussion-draft-march-2014.pdf

[43] http://www.oecd.org/ctp/beps-2015-final-reports.htm

[44] https://www.oecd.org/ctp/tax-challenges-digital-economy-discussion-draft-march-2014.pdf

[45] http://www.oecd.org/tax/addressing-the-tax-challenges-of-the-digital-economy-action-1-2015-final-report-9789264241046-en.htm

[46] http://www.oecd.org/tax/preventing-the-artificial-avoidance-of-permanent-establishment-status-action-7-2015-final-report-9789264241220-en.htm

[47] «Når det foreligger interessefellesskap mellom foretak hjemmehørende i Norge og utlandet, og deres kommersielle eller finansielle samkvem er underlagt armlengdebetingelser nedfelt i skatteavtale mellom de respektive stater, skal det ved avgjørelsen av om formue eller inntekt er redusert etter første ledd og ved skjønnsmessig fastsettelse av formue eller inntekt etter tredje ledd, tas hensyn til retningslinjer for internprising for flernasjonale foretak og skattemyndigheter som er vedtatt av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Disse retningslinjer bør, så langt de passer, tas tilsvarende hensyn til i andre tilfeller enn foran nevnt. Det foranstående gjelder bare i den utstrekning Norge har sluttet seg til retningslinjene og så fremt departementet ikke har bestemt noe annet».

[48] http://www.dinside.no/933396/robotene-vil-ta-over-jobbene-vaare

[49] Hotrec (2015), Leveling the playing field, Policy paper on the “sharing” economy; http://www.hotrec.eu/document/hotrec-policy-paper-on-the-sharing-economy—levelling-the-playing-field-6202.aspx

[50] Denne ordningen er et resultat av klager på effekten av formidling av utleie i boligområder.

 

 

Del dette Del dette på Facebook Del dette på Twitter